«Gratulerer med dagen kjære pappa»

Disse ordene har aldri betydd så mye som nå. Jeg har aldri før vært så stolt og på samme tid hatt så vondt inni meg på samme tid. Fyllt med gode følelser. Et helt, forvirrende avsnitt.

Jeg hører stadig vekk mennesker si «er det en sans jeg ikke ville mistet ville det være synet». Det kan jeg med stor forståelse være enigi. Verden går ikke under, men det er jammen ikke lett alltid heller. Det finnes endel «usynlige» utfordringer som normaltseende foreldre med normaltseende barn ikke ser eller forstår. Eller bare et enkelt mennesker. Kanskje andre problemstillinger der og det må jo være greit.

Det er fantastisk tungt å se sin egen sønn innse at han ikke har alle andres normale øyne. En kan si hva en vil, men det er vondt. Det er utrolig tøft å se på alle de utfordringene det medfører og alt det som må legges tilrette for.
Men så har vi en sønn da, med fantastisk pågangsmot. Han får alle rundt han til å bli glad i han med en gang. Han gjør alltid så godt han kan og gir sjelden opp. Uansett hvor høysensitiv han er. Han kan gå å dunke seg selv i hodet mentalt lenge for noe han har gjort eller sagt eller ikke sagt lenge uten at det synes. Og så skjønner vi det og da er det av og til for sent, men han har en egen evne til å komme seg ovenpå igjen.

Alt det imellom snakker vi ikke så mye om i dag, for det er vanskelig å forklare helt og holdent for andre som ikke er i samme situasjon.

I går kveld skulle jeg og Oliver ordne bursdagsgave til pappa. Vi hadde plukket ut papir og kort sammen. Han ville klippe av papiret, men følte ikke at han fikk det til og det bare ble hakkete og fælt. Et eksempel på at han både er perfeksjonist og en følelse om seg selv som fort faller. Han fikk så oppgaven med å teipe. At vi brukte opp hele teiprullen er ikke så nøye. Tok på bånd og han fikk prve å krølle, men fant ut at det fikk jeg gjøre. Ok. Så kom det til kortet og jeg forberedte meg på å skrive det han dikterte men spurte likevel om han ville skrive.

Et litt forsiktig «ja» kom ut av den alltid positive munnen hans. Jeg litt overrasket men fikk meg ikke til å vise det. Han tok pennen, la seg på gulvet med kortet og ville skrive. Spurte hvilke bokstaver som var hvor og et par steder hvordan de så ut. Kan som regel alle bokstaver. Dette kortet brukte vi tre kvarter på. Jeg så bokstavene ble skeivere og skeivere og mer knotete. Han skulle skrive. Til slutt var han så utslitt at han spurte om ikke jeg kunne skrive. Greit nok, han hadde skrevet ATULERER MED DAGEN KJÆRE mer enn jeg hadde vorventet. Jo flere bokstaver han jobbet seg igjennom, jo mer rørt ble jeg. Jeg hadde litt problemer med å skrive det han dikterte på slutten, men det gikk. På slutten ville han skrive navnet sitt og ønsket å tegne et hjerte. Dette hjertet har han strevd med lenge og følt at han ikke har fått til.

Brukte omkring ti minutter på det siste han skrev. Jeg så ikke resultatetav det siste før han var ferdig og da sa han «Mamma! Se hjertet1 Jeg har aldri vært så flink før!». Hele gutten strålte og ho mor satt igjen med en inderlig takknemlighet for at det hjertet ble så bra. Jeg tror aldri det har ligget så mye kjærlighet i et kort før. Så gratulerer med dagen kjære pappa!

2014-03-17 22.40.13 2014-03-17 22.39.38


Den hverdagslige kommunikasjon med barn

Etter at vi var en tur på gjellet/fjellsiden var vi en tur på butikken. Eller det vil si jeg gikk inn for å handle. Oliver liker å være med på butikken men denne dagen hadde han tråkket i noe sånn at skoene fikk ikke komme med foran i bilen. Skoløs var han:P

Men uansett så ble jeg stående å titte litt etter pålegg og fikk med meg en kort dialog mellom far og datter, tror mammaen var der også: Vil du ha sånn juice eller vil du ha cola til middagen og godisen i dag? Datteren svarer at det er juice hun vil ha. Par ganger «er du sikker?» frem og tilbake før far sukkert høylytt oppgitt og sier «ja, da får vi ta det da». Den største åpenbare kræsjen her er hvorfor i all verden tvinge i henne noe som er verre enn det hun valgte – kun fordi du ville ha en unnskyldning til å kjøpe cola selv? Og: Er du klar over hvordan du snakket og oppførte deg ovenfor din datter? Det fulgte et «jammen pappa, vi kan bytte…». De endte opp med denne eplejuicen. Barnet fikk valget?

Jeg ønsker ikke å få med meg sånne samtaler mellom andre, men noen er bare ikke til å unngå. Og hovedokuset her er ikke hva samtalen handlet om men hvordan pappaen var. Vet ikke om mammaen da kanskje burde ha sagt noe, men..
Toneleie tar det ikke lang tid å forandre på og disse sukkingene og stønningene tar drepen på en selvsikkerhet. Barn er uskyldige (selv om de noen gang kan tirre på seg en gråstein) og skal jeg sette meg selv i deres situasjon så hadde jeg følt meg både plaget og brydd og pappaen min snakket sånn til meg. Jeg kjenner det i voksen alder også at snakker noen surt (uten å vite det selv kanskje?) eller sukke oppgitt så reagerer jeg fort.

Noen dager er dårligere enn andre og det er ikke lett å holde maska eller tålmodigheten på plass. Det er et tema som stadig vender tilbake i hodet mitt. Kanskje fordi jeg ikke er perfekt selv. Jeg har en sønn som slekter både på sin mor og far og observerer veldig. Det er ved noen anledninger han har følt seg skikkelig dum eller skikkelig i veien og det svir langt inn i hjerterota. Sukk, stønn, «ååh, jammen Oliveeer» og oppgitthet for et eller annet klarer han seg veldig fint uten for å klare å karre seg opp på et akseptebelt trygghetsnivå og selvsikkerhet. Dette er kun fra voksne, både hjemme og ute. Han har vel fått noen sånne når han har sittet for nærme tvn fra barn, men den er mer uskyldig og vanskeligere å tilpasse. Da tenker jeg at det er andre barn som føler det sånn også. Det er mer destruktivt enn konstruktivt altså.

Verden er ikke perfekt og jeg kan ikke redde den. Buhu. Det her er heller ikke snakk om å sy puter på noen måte, det er en helt annen diskusjon. Jeg skulle bare ønske at barn ble snakket til som nettopp det – et uskyldig barn. Snakk til barnet ditt med respekt. Og så skal jeg lukke ørene neste gang jeg går inn i en butikk for jeg orker ikke legge meg oppi flere sånne diskusjoner. Det blir bare til at jeg går og tenker på det i ettertid.

Grunnen til at jeg skriver om det er egentlig bare et lite avsnitt jeg kom over når jeg surfer:

Vi lytter mer med øynene enn med ørene

Vi lytter mer til formen enn til innholdet

Vi lytter mer til tonefallet enn til meningen

 

 


Tre uker sammen med Tessa. Tror jeg?

Jo, blir vel det. Tiden har gått raaasende fort. Men det er og har vært en herlig tid foreløpig. Dagene har gått i kosing, klikking, løpe ut med henne når uhellet har vært ute og generelt vært mye ute. Eller mye… Det her er en liten fisefin tispe. Kan være like greit med de tisseturene ut om det ikke er tørt på bakken eller blåser. Da er det knapt så hun rekker å tisse ferdig før hun snurog vil inn. Men hun elsker å være ute når det er vær til det. Hun holder ikke lenge, men kan godt være med på en god tur.

Vi var i skogen i dag og hun fikk løpe løs og prøve seg litt. Det mest herlige med hele turen var at hun var veldig nøye med hvor vi var. Kom gjerne tilbake til oss om hun fant ut hun hadde gått for langt. Det er dog litt morsomt om hun finner det for godt å fante når vi skal ta på bånd igjen, men det blir ikke gjort noen stor sak ut av det.

Hun er en ordentlig kosegris. Kan godt være alene litt nå og det er veldig fint. Syns det er greit å være nede i første etasje når vi er i andre og så videre. Vært alene i bilen (ja ok, så har vi hatt baby call på telefonen på:P) når vi har vært på butikken og det har gått supert. Flink til å roe seg og spesielt i burene sine.

Hun har en personlighet som er lojal og våken, nysgjerrig og passe skeptisk på samme tid. Foreløpig så har det kommet litt mer lyd i henne og det syns jeg er godt. Hunder skal høres. Plukker bort uønsket lyd og det går veldig bra det også. Helt fantastisk er hun<3

Trener nå med klikkeeren og prøver oss med et par av kommandoene uten også. Går som regel helt fint. Et par vi kan starte å fase ut klikkeren på også. Reagerer på navn, fatter «mat» nå som matlysten er større og skal vi ut så er det greit å følge med til gangen. Syns vel ikke sånn veldig om børsting, men godtar det helt greit om hun får stå på benene selv. Kloklippingen er helt grei, får lov til å ta på og klippe. Er vel ikke så kult akkruat i klippet, men det går. Blir greit når pelsen begynner å legge seg litt mer så blir det litt enklere å vite hvordan man skal klippe den. Potene er greie da, er liksom ikke så mye der:)

Rart hvor fort det går før man føler at man vil gjøre alt for disse dyrene. Sånn var det jo første dagen. Jeg ser hun elsker å leke med Oliver og liker lukten hans. Byr ofte opp til lek med han. Hun er nok litt pappajente, det har nok vært litt fordi han klarer å snurre han litt rundt lillefingeren og fordi han har lagt opp til det selv. Med meg så ligger hun eg gjerne i halsgropen eller som et spedbarn på armen når hun virkelig skal kose og sove godt. Og så er vi et godt team når vi lærer ting da. Morsomt at hun finner like gode kvaliteter i alle tre og at det bare har falt sånn på plass!

Så jada. Kunne skrevet massevis til. Det morsomte for tiden er vel de gangen hun virkelig gjør noe klønete som å snuble i sine egne bein eller reagerer på noe eller faller bakover fordi hun setter seg opp på bakbena av seg selv. Valper<3

Men ja. Kanskje man skulle ha lagt til noen bilder her også og ikke alle på facebook?

1013233_10152303218250645_494362009_n 1606880_10152303218175645_695155706_n 1921871_10152303217955645_1548127420_n 1932413_10152303217990645_1945945136_n 10006970_10152306896095645_368843416_n


Ny firbent i hus

Dårlig på oppdateringer om dagen kjenner eg. Eller om året. Eller… de siste årene. Får gå for kvalitet i stedenfor kvantitet da.

12. februar tok vi oss en liten omvei på vei hjem fra ferietur og møtehelg på østlandet. Det lønte seg jo veldig, for vi fikk med en liten og meget skjelvende knøttliten valp på den omveien. Skjelvingen var nok mest fordi det var snø og vått ute og helt sikkert endel usikker. Da var det godt å ha klar et fang med en god og myk jakke og et varmt teppe. Bare kjøreturen de to dagene i seg selv var jo en reise. Alt fra å ha hånden på den bittelille kroppen for å gi nærhet til å bare se på hverandre de få minuttene om gangen hun var våken. Til å ta inn på hytte, sove natten i buret sitt og hoppe rundt i sneen dagen etter.

I de snart to ukene vi har hatt henne har alt vært som det skal være. Det har vært rolig og vi har få bli kjent bare oss tre menneskene og Tessa. Folk har kommet innom (tre besøk nå på fire dager) og både vi og hun har fått mye oppmerksomhet. Det har vært opp og ned med både mage og mat, men det stabiliserer seg etterhvert. Etter et par dager fikk jeg startet med klikkeren min igjen (google klikkertrening for de som er mer interessert) og jeg ser et utrolig godt potensiale. Vi må bare finne godbiter som funker og når det passer best for henne å prøve seg.

Hun er en utrolig flink go stødig hund, og ingen reddhare i så måte. Lyder kan i første omgang være skumle, men det tar ikke mange gangene før det er greit. Vi skulle feks. ut en gang da naboen akkurat i det vi kom ut satte i gang sirkelsagen sin. DET var ikke noen stor suksess. Neste gang det skjedde så var det mer nysgjerrighet enn redsel. Men tilbake til klikkeren da. Og for de som jodler i vei om sirkustendenser og mener det her bare er jåleri: ta dere en pause, bolle… something. Både vi og Tessa syns dette er GØY! Ofte jeg ser hun etterspør et klikkerkvarter:) Foreløpig så er vi ganske sikre kontakt (=navnet), sitt, snute på target (stick eller hånd eller hva det nå måtte være), begynt å nærme oss med pote. Vet sånn noenlunde hva ball er og teppet sitt finner hun om det ikke er for langt unna. Blitt så komfortabel med det at det er første gang jeg har funnet henne liggende på et teppe uten å ligge i en hule/et bur:

SAMSUNG CSC

Det her er altså egentlig en burjente. Hun ligger hele natten i buret sitt og søker gjerne buret om dagen også. Nå er det fristedet hennes også da. Og det er ikke sjeldent at vi finner ALLE lekene sammen med henne inne i huret. Kan være vanskelig å finne mellom alle. Vi ser hun har favoritter i både godbiter og leker. Hun ELSKER kosedyr! Favoritten er en liten hund med pip i, ellers så har hun fått arvet en av Oliver og så fikk hun en fra butikken i går. Ja og så klær fra Oliver da. Brukt den ene sokken sm knuteleke. De andre benene jeg kjøpte er liksom ikke så viktige:P Ja, og så ligger det en rosa strikket greie som jeg strikker. Den ser ikke like fin ut lenger men det er helt som det skal være.

Vi var heldig som fant en Vibeke med fantastisk fine hunder og god peiling,  som hadde en tispe til overs. Og så verdens fineste og da. Rart hvor fort det går før disse småttisene betyr ALT for en og hvor godt det kjennes når det er nettopp meg eller en av de andre to gutta hun blir mest glad for å se. Hun skulle aller helst sett at vi var sammen alle sammen innenfor en rekkevidde på et par-tre meter, men har slått seg til ro med at sånn er det.

Vi føler oss heldig og koser oss maks. Sjarmerende liten frøken som fort havner i sentrum om hun er ute blandt andre. Jeg smuglet henne med meg inn på dyrebutikken (som ligger på et kjøpesenter) her om dagen. Kom ut derfra med et par nye småting og en hel overdose kos. Var nesten så vi ikke fikk henne med oss:)

Så jada. Kunne sikkert skrevet i evigheter. Mykeste og fineste og flinkeste etter mye lek sammen med Oliver og nabojente og en tur ut:

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC


Blinde for egne barn/ta ansvar

Blabla og jeg er ingen perfekt selv. Jeg er bare rar som irriterer meg kanskje og sånn er verden og blabla. Men oppi mitt hode så foregår det sånn:

Jeg ble sittende å google akkurat det her som står i overskriften. De aller fleste treffene jeg fikk opp på førstnevnte gjaldt stort sett blinde barn og blindeforbundet og de kjenner vi jo godt til. Ikke for det, alltid noe kjent der altså. Men denne gangen var jeg mer på jakt etter artikler som omhandler foreldre som tar/ikke tar ansvar for egne barn og gjerne kun ser sine egne. Da blir det jo gjerne feil i overskriften og så får man heller si blinde for andres barn kanskje?

Jeg trodde jeg hadde sluttet å bli overrasket. Men jeg har møtt på ganske mange foreldre nå og lest ganske mange artikler (som sikkert mange andre) og jeg må innrømme at jeg blir til stadighet overrasket. Foreldre med barn der barna har såkalt «fri oppdragelse» og de får gjøre alt de vil. Der barna ikke har respekt for hverken ting eller mennesker, spesielt sine egne foreldre. «Prøver jeg lenge nok så gir de seg». Foreldre som setter barna sine høyest oppe på stigen og alle andres ti trinn nedenfor. Foreldre som bagatelliserer hva sitt eget barn gjør galt eller i verste fall tror at ens eget ikke gjør noe galt. Dette er de som som regel roper HØYT når andre barn gjør noe «på siden av stien» og spesielt om det er i nærheten av sitt eget.

Jeg blir ofte sittende å titte rundt meg og tenke at det er jammen meg ikke enkelt å ha troen på den veien vi velger å gå med kommunikasjon og rettferdighet for alle barn, både for vårt og andres. Når ikke andre foreldre lærer det samme til sine barn. Hvordan lærer man barn å snakke til andre på en ordentlig måte med respekt og behandle andre deretter når det finnes voksne som ikke klarer å snakke til hverken andre voksne og spesielt barn på en riktig måte. Riktig måte for meg vil jo være å prate rolig, behersket og respektfullt til andre. De som ikke fortjener din respekt (av voksne) kan man heller hoppe over. Være ærlig med seg selv og lære sine barn å være det er ikke bare-bare for alle.

Barn er skjøre vesener, noen mer enn andre. Det hjelper ikke å fare fram med roping og skriking, masing og kjefting. Noen ting er uakseptable og det må barna få vite. Men tenk over neste gang hva et barn lærer av nevnte ovenfor? Vil de huske ropingen og kjeftingen eller vil de huske den egentlige grunnen? Vil de få bedre selvfølelse til å fortsette med noe som er positivt?

Det finnes heldigvis mange flinke. Jeg skulle ønske det fantes flere med tak i og flere som så barnet sitt for det egne individet det var. Oliver har sine gode sider og sine mindre gode sider. Det tar jeg med han og ingen andre. Vi har heldigvis folk rundt oss som liker å kommunisere med oss og sier gjerne fra (spesielt med tanke på barnehage og lignende) om det er noe galt. Jeg er takknemlig for de som er ærlig nok til å stille spørsmål ved ting. Jeg er glad for at jeg har en som vet forskjellen på rett og galt, men som av og til prøver seg og lærer av sine feil. Jeg er fantastisk glad for at han har lært seg å være ærlig i steden for å komme med tusen unnskyldninger for ting.

Jeg har mye å lære av mitt eget barn, spesielt dette her med å bare si det som det er. Han kommer for å fortelle om det er noe han har gjort, han blir fortvilet om han har ødelagt og han tar ansvar. Hvor i all verden har det blitt av vettet til enkelte voksne? Barna vet ikke bedre, de følger i voksnes fotspor og de (til og med min egen) er mester på å snurre rundt lilelfingeren. Våkn opp!