www.vangsn.es

Får prøve igjen, prøvde tidligere i dag. Tiden går som et svosj. Det er ikke lenge siden vi kjørte en liten omvei etter en workshop i Oslo på vei.hjem til vest. Hos oppdretter der hun vi skulle ha med oss tok med teppe fra mor ut i gangen, som for å vise at nå var hun klar. Disse ville hun være med. Veien hjem den gangen var trolig den mest koselige jeg noen gang har hatt. Pakket inn i en dyne og et fleeceteppe lå den lille bylten hele veien på fanget mitt. En stolt Oliver og en matfar fikk også sin del.

Jeg tror denne jenta har sjarmert stort sett alle siden vi har fått henne i hus. Jeg føler meg hvertfall heldig. Humør som gjør deg glad, arbeidsglede som smitter, øyne som sier mer enn tusen ord og en væremåte som bare er… perfekt.

Hun er klønete og selv om det er mye på grunn av venstre forben som har et handicap så gjør hun mye morsomt. Hun har et fantastisk godt og velutviklet språk, bruker det akkurat der hun trenger. Presis når vi trener, jeg føler meg som en del av et superteam sammen med henne. Oppmerksom og utrolig lojal. Hun kjenner meg mer enn jeg trodde var mulig på et år. Hun kan gjøre en ting nesten før jeg ber om det.
Avslappet og behagelig vesen når hun må, glad og fornøyd. Spesielt når vi får besøk. Mennesker og hunder er GØY!

Jeg og du, du og jeg. Min eneste og beste jente. Jeg innser at hun mest sannsynlig ikke kommee til å holde så lenge på grunn av venstrefoten, men håper det holder uten smerter og belastningsskader så lenge som mulig.

Tenk det da, 1 år allerede! Ti måneder fyllt med tassing i hus igjen<3

8 uker:

1 år:

Jeg ligger våken i sengen, får ikke sove selv om jeg burde. Burde venne meg til å ligge alene når Espen stikker til Venezia. Jeg kommer til å savne han og lure på hva han driver med. Redd for han jeg og det kan ingen ta fra meg.

Men han reiser jo litt for min og Olivers skyld da, vi to får holde fortet her hjemme. Har jeg fortalt deg der ute hvor hardt det kan være å være annerledes? Har jeg noengang nevnt hvor vondt det er å ikke bli fullstendig forstått av noen andre enn «sine egne»? Hvor teit man egentlig føler seg når en bruker ekstra lang tid på ting (og trenger det), blir ofte da kalt treg? Hvor usedvanlig klønete man føler seg når man velter samme glasset to ganger på rad?

Alt dette her over ble skrevet i går kveld. For noen så er dette tabu å snakke om, for meg noe som jeg er livredd for skal komme ut som sytete men som jeg har behov for å få utløp for. Jeg har ingen behov for å bli syns synd på for jeg har et fint liv med en fin og dantastisk sønn som er utrolig reflektert.

For hjemme her er vi åpne om at vi ikke ser like godt som «alle andre», hjemme her snakker og lar vi oss selv tillate oss å synes at det er blodig urettferdig noen ganger og vi kan til og med bli lei oss for det.

I dag pratet vi også litt. Oliver falt på vei opp en skrent sammen med flere andre barn og det er typisk nok han som ikke ser stolpen og snubler, slår seg og får vondt. Følgene av dette er at han sier han nå kommer til å det som minne og at det er et «lei seg-minme». Han syns godt at de andre som så stolpen kunne ha sagt fra og hjulpet han. At det er sånn som han får vondt inni seg av. Jeg prøver å minne han på at for andre som ser bra så er det nok vanskelig å forstå alt dette her. Ja… men det er likevel lei seg-minne.

Enden på visa var at han selv ville ha et voksen-barnmøte. At alle vennene hans (i nabolaget) kom hjem her sånn at vi kunne fortelle de litt mer og at de kunne vite så mye at de kan hjelpe han. Og det samme om klassen, men da med morrodamen (synspedagog) som kunne forklare.

Grunnen til at jeg ofte skriver at han er tøff eller at jeg er imponert eller bare flink (sånn utover den vanlige hønemorfølelsen) er at jeg er full av beundring for den lille herremannen som tenker så utrolig mange fine tanker og er så inmmari reflektert og ikke minst at han takler stort sett alt så veldig godt. Tross i fortvilelsen som river og sliter i han, tross i at han føler seg ikke god nok, tross all den usikkerheten (veldig usynlig,  han er mester i å «skjule») han bærer på.

I morgen så skal jeg få videreført alle de tankene tild de det gjelder og ordne det som ordnes kan (mer enn det som skrives her). Han har venner som han bryr seg veldig om og som tar han for den han er og noen av de står virkelig opp for han. De som har trodd noe annet eller trodd han kom til å bli plukket på fra første dag kan gå å ta seg verdens største bolle for øyeblikket.

Dette er en av de tøffe dagene, en av de dagene man skulle ønske barnet sitt kunne slippe disse utfordringene. Dette er en prosess som er utrolig tung men som man bare må gjennom. Man sier at man skal være glad de er friske og raske. Men guess what? Han er ikke frisk og rask som alle andre. Om han er her og jeg er glad for det? Klart. Jeg ville vært en eneste dag foruten.

Verdens beste Tøffen<3

Oliver er på barneleir denne uken. Det har vært hardt i år, nesten verre enn i fjor. Nå måtte han fly selv. Møtte på en stor utfordring når hele starten ble litt ødelagt av at lederen hans ble «syk». Denne voksenkontakten for han betyr alt. Han ble gående litt alene å vente når han kom frem og ikke visste helt hvor han skulle. Savnet oss veldig første natten.

Vi/jeg har fått høre flere ganger at håper det går bra på skolen når han begynner, at han ikke blir mobbet. Også fått høre at siden han og den og det er slik og sånn så må dere forberede dere på det, at han kommer til å bli mobbet/ha få venner på grunn av at han ser dårlug. Og da tanker jeg litt «faen heller altså!». Her sitter det voksne mennesker å dømmer fremtiden hans nord og ned fordi han har en synshemming? Og dette sies til foreldre? Det er så lumpent gjort det og det er jammen ikke rart det finnes mobbing og uvennskap her i verden. Men voksne mennesker?

Jeg kan ikke vite hvordan skolefremtiden eller fremtiden hans generelt blir. Jeg driver ikke benektelse for noe som ikke er ennå. Men en ting vet jeg. Og det er at jeg har en utrolig tøff gutt som har masse pågangsmot. En gutt jeg er FULL av beundring for. Jeg husker tilbake til mandag og et bilde Espen tok av Oliver på veo ut i flyet sammen med en ansatt. Jeg hadde en klump stor som en tennisball i halsen, men ikke nødvendigvis noen negativ. Fy søren tenkte jeg da. FY SØREN for en tøffing så liten! En klump full av stolthet og beundring. Med bagasjen full av utfordringer så kjører han fortsatt på.

En gutt full av vilje som jeg gleder meg innmari til å se igjen om et par dager. En som sa før han dro: «jeg tenker på masse nå. Jeg gruer meg litt. Men jeg tenker mye. Jeg må bare gjøre tingene og utføre de så slipper jeg å tenke på de. Da har jeg jo klart det!» Jeg tror ikke jeg kjenner et voksent menneske som klarer å tenke sånn jeg. Være så reflektert og tøff. Man kan si alt om hvor partisk og «mamma» jeg er, men motbevis meg. La nå min egen lille tøffing få stake sin egen lille fremtid, det har han virkelig fortjent. Beste gutten som vi er så glad i<3

«Det ser ut til å gå bra, han fungerer jo så fint». En setning som i utgangspunktet er positivt ladet men som for oss (eller for Oliver spesielt) fort kan bli litt negativt.

Jeg kan ofte sitte å gå gjennom dagens hendelser de dagene det har vært som verst. Det har mer enn en gang skjedd at jeg sitter med kaffekoppen og jeg skulle gitt alt i verden for at bare noen kunne forstå. Akkurat i disse situasjonene føler både jeg selv og Oliver litt ensom. Eller veldig ensom. Det spiller ingen rolle hvor mange mennesker jeg eller han har rundt seg, dette med de ekstra tingene med syn og usikkerhet tynger veldig av og til.

Vi har en fabelaktig gutt som kaster seg med en bøling med barn og løper etter. Eller sier at joda, jeg gruer meg fordi det er mange nye ansikter og jeg bruker så langt tid på å finne ut hvem det er men jeg skal gjøre det. Eller aller best svarer så innmari naturlig når et barn lurer på et hjelpemiddel elelr lignende relatert til syn. Der foretrekker jeg ofte barn fremfor voksne. Barn har den uskyldige nysgjerrigheten, voksne er ofte litt egosentriske og viser lite eller ingen forståelse med sleivete kommentarer.

Jeg savner den første synspedagogen til Oliver. Hun gjorde til og med ånn at vi kunne forklare det bra videre til andre. Men mest av alt kunne hun på kort tid sveipe sleiken til primærkontakten i gamle barnehagen bakover i en bakoversveis da han skjønte hvor lite Oliver (og jeg med andre) så og hva som EGENTLIG må gjøres.

Han sa også nemlig «jammen, han klarer seg jo så bra!». Jeg er utrolig stolt og blir like rørt hver gang jeg tenker på hvor forbasket positiv min sønn er og hvor uendelig stort pågangsmotet hans er når han prøver seg opp og frem her i verden. Og joda, jeg er glad for at han klarer seg så bra. Men så gjør han jo egentlig ikke det på en måte. For utad så vil han være som alle andre, han har et sterkt ønske om å være med. Om å være perfekt, være en del av det normale. Men jammen meg så går det på bekostning av mye mer enn det vanlige mennesket ville tro.

«Jojo, men hun funker så bra og det virker som han ser så bra og derfor så.. trengs det noe tilrettelegging egentlig?». JA! For at disse babrna skal få kunne følge med jevnaldrende i utviklingen videre frem og opp så er det viktig. Sender jeg Oliver i barnehagen uten solbriller og det er sol så kan man banne på at han kommer hjem med vondt i hodet. Kommer han hjem etter en uke der ressurspersonen han har i bakhånd har sviktet/ikke vært tilstede som den skal eller han ikke har fått hjelp til det han trenger så kan vi være sikker på at han på slutten av den uka kanskje har vondt i hodet og er både innadvendt og lei seg fordi han ikke får til ting/føler seg teit/sliten. Er det et nytt sted der det er «rotete» eller en skolegård der det ikke er merket, kan man være sikker på at han komer hjem og er kjempelei seg fordi han snubler sånnn og føler seg dårligere enn alle andre.

Alle disse tingene og mer til er viktig. Det kan tilsynelatende se ut som det fungerer og så ligger det så mye mer bak.

I dag på skolen fikk vi også høre det fra læreren: «Han er jo flink til å tegne og han kommer til å klare seg fint». Disse lærerene kan ikke være noe annet enn positive heller og det er jeg jo glad for. Men se her da:

Det er faktisk ikke så kult å være den som står sånn. Det er sårt å ikke kunne se det alle andre ser og det er utrolig vanskelig. Dagen i dag er en sånn der jeg tenker at det var da som søren at han må gjennom alt det. Så forbasket sårt. Han må på et eller annet tidspunkt eller flere møte mennesker som… ikke forstår. Men blæ altså.

Så nei, han vil ikke fungere fint alltid, Og jeg vet at det ikke går an å forstå helt. Det er ingen som er teite på noen som helst måte, ed mindre man kommer med en unødvendig dum kommentar da og ikke gider involvere seg. Målet her er kun for å skrive det litt av meg, for det trengte jeg. Vi pratet os voksne imellom i kveld og ser vel omtrent det samme begge to. Vi skulle så gjerne ønske…

Det går fint men det går ikke alltid fint. Forståelig? Nei, sikkert ikke. Jeg elsker den lille, store gutten som snart blir altfor stor og ikke trenger meg lenger