www.vangsn.es

Oliver er på barneleir denne uken. Det har vært hardt i år, nesten verre enn i fjor. Nå måtte han fly selv. Møtte på en stor utfordring når hele starten ble litt ødelagt av at lederen hans ble «syk». Denne voksenkontakten for han betyr alt. Han ble gående litt alene å vente når han kom frem og ikke visste helt hvor han skulle. Savnet oss veldig første natten.

Vi/jeg har fått høre flere ganger at håper det går bra på skolen når han begynner, at han ikke blir mobbet. Også fått høre at siden han og den og det er slik og sånn så må dere forberede dere på det, at han kommer til å bli mobbet/ha få venner på grunn av at han ser dårlug. Og da tanker jeg litt «faen heller altså!». Her sitter det voksne mennesker å dømmer fremtiden hans nord og ned fordi han har en synshemming? Og dette sies til foreldre? Det er så lumpent gjort det og det er jammen ikke rart det finnes mobbing og uvennskap her i verden. Men voksne mennesker?

Jeg kan ikke vite hvordan skolefremtiden eller fremtiden hans generelt blir. Jeg driver ikke benektelse for noe som ikke er ennå. Men en ting vet jeg. Og det er at jeg har en utrolig tøff gutt som har masse pågangsmot. En gutt jeg er FULL av beundring for. Jeg husker tilbake til mandag og et bilde Espen tok av Oliver på veo ut i flyet sammen med en ansatt. Jeg hadde en klump stor som en tennisball i halsen, men ikke nødvendigvis noen negativ. Fy søren tenkte jeg da. FY SØREN for en tøffing så liten! En klump full av stolthet og beundring. Med bagasjen full av utfordringer så kjører han fortsatt på.

En gutt full av vilje som jeg gleder meg innmari til å se igjen om et par dager. En som sa før han dro: «jeg tenker på masse nå. Jeg gruer meg litt. Men jeg tenker mye. Jeg må bare gjøre tingene og utføre de så slipper jeg å tenke på de. Da har jeg jo klart det!» Jeg tror ikke jeg kjenner et voksent menneske som klarer å tenke sånn jeg. Være så reflektert og tøff. Man kan si alt om hvor partisk og «mamma» jeg er, men motbevis meg. La nå min egen lille tøffing få stake sin egen lille fremtid, det har han virkelig fortjent. Beste gutten som vi er så glad i<3

«Det ser ut til å gå bra, han fungerer jo så fint». En setning som i utgangspunktet er positivt ladet men som for oss (eller for Oliver spesielt) fort kan bli litt negativt.

Jeg kan ofte sitte å gå gjennom dagens hendelser de dagene det har vært som verst. Det har mer enn en gang skjedd at jeg sitter med kaffekoppen og jeg skulle gitt alt i verden for at bare noen kunne forstå. Akkurat i disse situasjonene føler både jeg selv og Oliver litt ensom. Eller veldig ensom. Det spiller ingen rolle hvor mange mennesker jeg eller han har rundt seg, dette med de ekstra tingene med syn og usikkerhet tynger veldig av og til.

Vi har en fabelaktig gutt som kaster seg med en bøling med barn og løper etter. Eller sier at joda, jeg gruer meg fordi det er mange nye ansikter og jeg bruker så langt tid på å finne ut hvem det er men jeg skal gjøre det. Eller aller best svarer så innmari naturlig når et barn lurer på et hjelpemiddel elelr lignende relatert til syn. Der foretrekker jeg ofte barn fremfor voksne. Barn har den uskyldige nysgjerrigheten, voksne er ofte litt egosentriske og viser lite eller ingen forståelse med sleivete kommentarer.

Jeg savner den første synspedagogen til Oliver. Hun gjorde til og med ånn at vi kunne forklare det bra videre til andre. Men mest av alt kunne hun på kort tid sveipe sleiken til primærkontakten i gamle barnehagen bakover i en bakoversveis da han skjønte hvor lite Oliver (og jeg med andre) så og hva som EGENTLIG må gjøres.

Han sa også nemlig «jammen, han klarer seg jo så bra!». Jeg er utrolig stolt og blir like rørt hver gang jeg tenker på hvor forbasket positiv min sønn er og hvor uendelig stort pågangsmotet hans er når han prøver seg opp og frem her i verden. Og joda, jeg er glad for at han klarer seg så bra. Men så gjør han jo egentlig ikke det på en måte. For utad så vil han være som alle andre, han har et sterkt ønske om å være med. Om å være perfekt, være en del av det normale. Men jammen meg så går det på bekostning av mye mer enn det vanlige mennesket ville tro.

«Jojo, men hun funker så bra og det virker som han ser så bra og derfor så.. trengs det noe tilrettelegging egentlig?». JA! For at disse babrna skal få kunne følge med jevnaldrende i utviklingen videre frem og opp så er det viktig. Sender jeg Oliver i barnehagen uten solbriller og det er sol så kan man banne på at han kommer hjem med vondt i hodet. Kommer han hjem etter en uke der ressurspersonen han har i bakhånd har sviktet/ikke vært tilstede som den skal eller han ikke har fått hjelp til det han trenger så kan vi være sikker på at han på slutten av den uka kanskje har vondt i hodet og er både innadvendt og lei seg fordi han ikke får til ting/føler seg teit/sliten. Er det et nytt sted der det er «rotete» eller en skolegård der det ikke er merket, kan man være sikker på at han komer hjem og er kjempelei seg fordi han snubler sånnn og føler seg dårligere enn alle andre.

Alle disse tingene og mer til er viktig. Det kan tilsynelatende se ut som det fungerer og så ligger det så mye mer bak.

I dag på skolen fikk vi også høre det fra læreren: «Han er jo flink til å tegne og han kommer til å klare seg fint». Disse lærerene kan ikke være noe annet enn positive heller og det er jeg jo glad for. Men se her da:

Det er faktisk ikke så kult å være den som står sånn. Det er sårt å ikke kunne se det alle andre ser og det er utrolig vanskelig. Dagen i dag er en sånn der jeg tenker at det var da som søren at han må gjennom alt det. Så forbasket sårt. Han må på et eller annet tidspunkt eller flere møte mennesker som… ikke forstår. Men blæ altså.

Så nei, han vil ikke fungere fint alltid, Og jeg vet at det ikke går an å forstå helt. Det er ingen som er teite på noen som helst måte, ed mindre man kommer med en unødvendig dum kommentar da og ikke gider involvere seg. Målet her er kun for å skrive det litt av meg, for det trengte jeg. Vi pratet os voksne imellom i kveld og ser vel omtrent det samme begge to. Vi skulle så gjerne ønske…

Det går fint men det går ikke alltid fint. Forståelig? Nei, sikkert ikke. Jeg elsker den lille, store gutten som snart blir altfor stor og ikke trenger meg lenger

Disse ordene har aldri betydd så mye som nå. Jeg har aldri før vært så stolt og på samme tid hatt så vondt inni meg på samme tid. Fyllt med gode følelser. Et helt, forvirrende avsnitt.

Jeg hører stadig vekk mennesker si «er det en sans jeg ikke ville mistet ville det være synet». Det kan jeg med stor forståelse være enigi. Verden går ikke under, men det er jammen ikke lett alltid heller. Det finnes endel «usynlige» utfordringer som normaltseende foreldre med normaltseende barn ikke ser eller forstår. Eller bare et enkelt mennesker. Kanskje andre problemstillinger der og det må jo være greit.

Det er fantastisk tungt å se sin egen sønn innse at han ikke har alle andres normale øyne. En kan si hva en vil, men det er vondt. Det er utrolig tøft å se på alle de utfordringene det medfører og alt det som må legges tilrette for.
Men så har vi en sønn da, med fantastisk pågangsmot. Han får alle rundt han til å bli glad i han med en gang. Han gjør alltid så godt han kan og gir sjelden opp. Uansett hvor høysensitiv han er. Han kan gå å dunke seg selv i hodet mentalt lenge for noe han har gjort eller sagt eller ikke sagt lenge uten at det synes. Og så skjønner vi det og da er det av og til for sent, men han har en egen evne til å komme seg ovenpå igjen.

Alt det imellom snakker vi ikke så mye om i dag, for det er vanskelig å forklare helt og holdent for andre som ikke er i samme situasjon.

I går kveld skulle jeg og Oliver ordne bursdagsgave til pappa. Vi hadde plukket ut papir og kort sammen. Han ville klippe av papiret, men følte ikke at han fikk det til og det bare ble hakkete og fælt. Et eksempel på at han både er perfeksjonist og en følelse om seg selv som fort faller. Han fikk så oppgaven med å teipe. At vi brukte opp hele teiprullen er ikke så nøye. Tok på bånd og han fikk prve å krølle, men fant ut at det fikk jeg gjøre. Ok. Så kom det til kortet og jeg forberedte meg på å skrive det han dikterte men spurte likevel om han ville skrive.

Et litt forsiktig «ja» kom ut av den alltid positive munnen hans. Jeg litt overrasket men fikk meg ikke til å vise det. Han tok pennen, la seg på gulvet med kortet og ville skrive. Spurte hvilke bokstaver som var hvor og et par steder hvordan de så ut. Kan som regel alle bokstaver. Dette kortet brukte vi tre kvarter på. Jeg så bokstavene ble skeivere og skeivere og mer knotete. Han skulle skrive. Til slutt var han så utslitt at han spurte om ikke jeg kunne skrive. Greit nok, han hadde skrevet ATULERER MED DAGEN KJÆRE mer enn jeg hadde vorventet. Jo flere bokstaver han jobbet seg igjennom, jo mer rørt ble jeg. Jeg hadde litt problemer med å skrive det han dikterte på slutten, men det gikk. På slutten ville han skrive navnet sitt og ønsket å tegne et hjerte. Dette hjertet har han strevd med lenge og følt at han ikke har fått til.

Brukte omkring ti minutter på det siste han skrev. Jeg så ikke resultatetav det siste før han var ferdig og da sa han «Mamma! Se hjertet1 Jeg har aldri vært så flink før!». Hele gutten strålte og ho mor satt igjen med en inderlig takknemlighet for at det hjertet ble så bra. Jeg tror aldri det har ligget så mye kjærlighet i et kort før. Så gratulerer med dagen kjære pappa!

Etter at vi var en tur på gjellet/fjellsiden var vi en tur på butikken. Eller det vil si jeg gikk inn for å handle. Oliver liker å være med på butikken men denne dagen hadde han tråkket i noe sånn at skoene fikk ikke komme med foran i bilen. Skoløs var han:P

Men uansett så ble jeg stående å titte litt etter pålegg og fikk med meg en kort dialog mellom far og datter, tror mammaen var der også: Vil du ha sånn juice eller vil du ha cola til middagen og godisen i dag? Datteren svarer at det er juice hun vil ha. Par ganger «er du sikker?» frem og tilbake før far sukkert høylytt oppgitt og sier «ja, da får vi ta det da». Den største åpenbare kræsjen her er hvorfor i all verden tvinge i henne noe som er verre enn det hun valgte – kun fordi du ville ha en unnskyldning til å kjøpe cola selv? Og: Er du klar over hvordan du snakket og oppførte deg ovenfor din datter? Det fulgte et «jammen pappa, vi kan bytte…». De endte opp med denne eplejuicen. Barnet fikk valget?

Jeg ønsker ikke å få med meg sånne samtaler mellom andre, men noen er bare ikke til å unngå. Og hovedokuset her er ikke hva samtalen handlet om men hvordan pappaen var. Vet ikke om mammaen da kanskje burde ha sagt noe, men..
Toneleie tar det ikke lang tid å forandre på og disse sukkingene og stønningene tar drepen på en selvsikkerhet. Barn er uskyldige (selv om de noen gang kan tirre på seg en gråstein) og skal jeg sette meg selv i deres situasjon så hadde jeg følt meg både plaget og brydd og pappaen min snakket sånn til meg. Jeg kjenner det i voksen alder også at snakker noen surt (uten å vite det selv kanskje?) eller sukke oppgitt så reagerer jeg fort.

Noen dager er dårligere enn andre og det er ikke lett å holde maska eller tålmodigheten på plass. Det er et tema som stadig vender tilbake i hodet mitt. Kanskje fordi jeg ikke er perfekt selv. Jeg har en sønn som slekter både på sin mor og far og observerer veldig. Det er ved noen anledninger han har følt seg skikkelig dum eller skikkelig i veien og det svir langt inn i hjerterota. Sukk, stønn, «ååh, jammen Oliveeer» og oppgitthet for et eller annet klarer han seg veldig fint uten for å klare å karre seg opp på et akseptebelt trygghetsnivå og selvsikkerhet. Dette er kun fra voksne, både hjemme og ute. Han har vel fått noen sånne når han har sittet for nærme tvn fra barn, men den er mer uskyldig og vanskeligere å tilpasse. Da tenker jeg at det er andre barn som føler det sånn også. Det er mer destruktivt enn konstruktivt altså.

Verden er ikke perfekt og jeg kan ikke redde den. Buhu. Det her er heller ikke snakk om å sy puter på noen måte, det er en helt annen diskusjon. Jeg skulle bare ønske at barn ble snakket til som nettopp det – et uskyldig barn. Snakk til barnet ditt med respekt. Og så skal jeg lukke ørene neste gang jeg går inn i en butikk for jeg orker ikke legge meg oppi flere sånne diskusjoner. Det blir bare til at jeg går og tenker på det i ettertid.

Grunnen til at jeg skriver om det er egentlig bare et lite avsnitt jeg kom over når jeg surfer:

Vi lytter mer med øynene enn med ørene

Vi lytter mer til formen enn til innholdet

Vi lytter mer til tonefallet enn til meningen