Espen ville jeg skulle legge ut noen bilder, og så på sidelinjen sier han «ja, og så kan du skrive hvor tøff du har vært!». Jeg er ubeskrivelig glad for at jeg har Espen som forstår og leser meg så godt. Det høres så teit ut når jeg sier at jeg gjorde noe i dag som var noe av det verste jeg har vært med på. Omtrent.
Vi tok en spontantur i skogen i dag, til Vetatoppen. En ting var jo at vi var dumt kledd alle mann. Det var litt bløtere i skogen enn vi tenkte oss, for det var jo bart her hjemme. Og tørt. Vi gikk med greie sko vi voksne, men de hvite jeg hadde kunne med fordel ha blitt byttet ut med noen som faktisk var ment for å gå på litt mer møkkete veier. Men de holdt uten å bli altfor stygge og jeg ble ikke våt på beina! Oliver hadde støvler, så flaks der! Men vi fant fort ut at den lette bobledressen vi hadde kledd på han kunne vi like gjerne ha bytta ut med regntøyet. Men så lå det igjen hjemme da. For det var MANGE sølepytter i skogen og denne dressen her er ikke veldig regntett. Men han holdt nå fint han også, og ble verken kjempevåt og var god og varm når vi tok den av igjen.
Det tar litt ekstra tid med en liten toåring på tur, men det er egentlig bare koselig. Vogna la vi igjen i bilen, for Oliver elsker å gå. Kunne gjøre ting selv og løpe der han selv vil. Møtte ikke en eneste sjel på vei opp, så vidt jeg husker.
MEN… når man kommer opp på toppen så er det et utkikkstårn der, stående midt oppå en haug svaberg og bare skog rundt. Jeg har høydeskrekk så det synger etter, så jeg pleier ikke tørre å begi meg ut på hverken karuseller eller opp på høyere ting enn en stol! Men igjen da så gikk det en liten faen i meg, og sa til Espen at jeg bare skulle bort å prøve meg opp noen trappetrinn. Kom meg opp den ene trappa. Så stoppet det. Espen og Oliver gikk bak meg og jeg fikk stilt meg godt inn i en av krokene sånn at de fikk komme seg forbi. Espen fikk fullt ansvar for Oliver der og da, for jeg hadde ikke klart å være noe tilstedeværende:)
Men de gikk nå opp og jeg fikk sagt at jeg kommer opp, men jeg lukker øynene. Nå gjorde jeg ikke det da, men med stivt blikk så gikk ejg i krabbetempo opp resten av trappene. Jeg kom meg opp til slutt, snørr og tårert rant og beina var ikke lenger bein, men spaghetti. Fikk kjapt tatt noen bilder:
Utsikt fra tårnet til et eller annet sted. Ikke noe å klage på der. Men jeg turte ikke gå nærmere kanten...
Kunne se rett gjennom gulvet...
De fantastisk tøffe gutta mine:D
Pappa og sønn på vei ned igjen. Mammaen står med spaghettiben på bakken:)
Oliver ville "en gan til toppen!"
Det ser kanskje lite ut for noen, men for meg så var det enormt.
Jeg kom meg nå opp uansett. Jeg vet ikke om jeg kommer til å være så tøff neste gang, men jeg fant ut at jeg må bare prøve. Jeg må kunne si til Oliver at jeg skal ihvertfall prøve, ikke gi opp og håpe at det er godt nok. Turen ned igjen var fin og etter vi kom hjem ble det hjemmelaget pizza siden vi hadde glemt å kjøpe inn middag til i dag. Det fungerte toppers:D Nå ligger den utrolig slitne Oliver å sover og jeg «feirer» (fint med unnskyldninger). Kaldsvetting, snørr og tårer, spaghettiben og tett opp mot hyperventilering, men som Oliver sier: «mamma karte de!»
