Emneordarkiv: silje

Julelystenning

Barnekor og lystenning på torget i Sarpsborg, med kommerse undertoner. Og en stooor brannbil! Den var egentlig mer spennende. Oliver hilste på nissen og, men det gikk så fort unna at jeg ikke rakk å ta bilde før nissen gikk videre. Han var litt rar. Men det var faktisk ganske hyggelig i kulda.


Dagens utfordring…

Espen ville jeg skulle legge ut noen bilder, og så på sidelinjen sier han «ja, og så kan du skrive hvor tøff du har vært!». Jeg er ubeskrivelig glad for at jeg har Espen som forstår og leser meg så godt. Det høres så teit ut når jeg sier at jeg gjorde noe i dag som var noe av det verste jeg har vært med på. Omtrent.

Vi tok en spontantur i skogen i dag, til Vetatoppen. En ting var jo at vi var dumt kledd alle mann. Det var litt bløtere i skogen enn vi tenkte oss, for det var jo bart her hjemme. Og tørt. Vi gikk med greie sko vi voksne, men de hvite jeg hadde kunne med fordel ha blitt byttet ut med noen som faktisk var ment for å gå på litt mer møkkete veier. Men de holdt uten å bli altfor stygge og jeg ble ikke våt på beina! Oliver hadde støvler, så flaks der! Men vi fant fort ut at den lette bobledressen vi hadde kledd på han kunne vi like gjerne ha bytta ut med regntøyet. Men så lå det igjen hjemme da. For det var MANGE sølepytter i skogen og denne dressen her er ikke veldig regntett. Men han holdt nå fint han også, og ble verken kjempevåt og var god og varm når vi tok den av igjen.

Det tar litt ekstra tid med en liten toåring på tur, men det er egentlig bare koselig. Vogna la vi igjen i bilen, for Oliver elsker å gå. Kunne gjøre ting selv og løpe der han selv vil. Møtte ikke en eneste sjel på vei opp, så vidt jeg husker.

MEN… når man kommer opp på toppen så er det et utkikkstårn der, stående midt oppå en haug svaberg og bare skog rundt. Jeg har høydeskrekk så det synger etter, så jeg pleier ikke tørre å begi meg ut på hverken karuseller eller opp på høyere ting enn en stol! Men igjen da så gikk det en liten faen i meg, og sa til Espen at jeg bare skulle bort å prøve meg opp noen trappetrinn. Kom meg opp den ene trappa. Så stoppet det. Espen og Oliver gikk bak meg og jeg fikk stilt meg godt inn i en av krokene sånn at de fikk komme seg forbi. Espen fikk fullt ansvar for Oliver der og da, for jeg hadde ikke klart å være noe tilstedeværende:)

Men de gikk nå opp og jeg fikk sagt at jeg kommer opp, men jeg lukker øynene. Nå gjorde jeg ikke det da, men med stivt blikk så gikk ejg i krabbetempo opp resten av trappene. Jeg kom meg opp til slutt, snørr og tårert rant og beina var ikke lenger bein, men spaghetti. Fikk kjapt tatt noen bilder:

Utsikt fra tårnet til et eller annet sted. Ikke noe å klage på der. Men jeg turte ikke gå nærmere kanten...

Kunne se rett gjennom gulvet...

De fantastisk tøffe gutta mine:D

Pappa og sønn på vei ned igjen. Mammaen står med spaghettiben på bakken:)

Oliver ville "en gan til toppen!"

Det ser kanskje lite ut for noen, men for meg så var det enormt.

Jeg kom meg nå opp uansett. Jeg vet ikke om jeg kommer til å være så tøff neste gang, men jeg fant ut at jeg må bare prøve. Jeg må kunne si til Oliver at jeg skal ihvertfall prøve, ikke gi opp og håpe at det er godt nok. Turen ned igjen var fin og etter vi kom hjem ble det hjemmelaget pizza siden vi hadde glemt å kjøpe inn middag til i dag. Det fungerte toppers:D Nå ligger den utrolig slitne Oliver å sover og jeg «feirer» (fint med unnskyldninger). Kaldsvetting, snørr og tårer, spaghettiben og tett opp mot hyperventilering, men som Oliver sier: «mamma karte de!»


Makabre greier

Silje var på sykehuset og fikk pyntet på skjønnheten i går. Løftet opp øyelokket og den tilhørende muskelen.
Først i dag kunne vi ta av øyelappen og se på resultatet. Pasienten føler seg noenlunde opplagt, men ser ut som et voldsoffer…


Skrablerier etter prating

I går kveld hjalp Espen meg med et par ting som jeg ikke klarer selv, og vi ble sittende å prate en liten stund. En ting er jo at han må hjelpe meg med de tingene fordi jeg er stor og syns det er vanskelig selv. Jeg vil kunne klare å gjøre alt selv, heldigvis så har tankegangen begynt å komme i orden, er bare å gjøre noe mer med det. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan prate mye mer om det nå enn jeg kunne før. Og at det er noen som vil høre på meg. Jeg har snakket med et par søte og snille venninner om det, og som støtter meg på det. AK: Har ennå den siden oppe, skal få lest hele! Har også både Espen og min egen fastlege som gjør så godt som alt for meg tror jeg. Det å vite at jeg har så mange som virkelig vil at det skal gå bra gjør at jeg vil enda mer. Også litt at jeg ikke tør noe annet enn å gjøre noe:P

Men en annen ting vi kom inn på var barn og Oliver. Jeg sa at om vi hypotetisk skulle fått et barn til, så tror jeg svangerskap ville vært ganske likt, mens barselstiden og det første året ville være helt annerledes enn med Oliver. De som vet hvordan det var skjønner jo litt hva det er snakk om:)

Vi har sagt at vi bare skal ha et barn. Og det kom vel frem i går at vi føler omtrent likeledes når folk spør en om når neste barn kommer eller om vi skal ha et til snart? Det er utrolig hyggelig å bli spurt og vi bryr oss jo egentlig ikke noe om det. At folk syns vi er så greie foreldre at de tror vi fint ville klart et barn til er kjempefint. Vi ville jo klart det også. Det er når folk reagerer rart eller negativt når vi sier at vi ikke skal ha et barn til det blir ille. Som Espen sa i går, så får han nesten dårlig samvittighet for at vi ikke skal ha en til. Sånn føler jeg det også. Jeg vet ikke om dårlig samvittighet er riktig ord, men litt vondt inni seg da. Det er ganske mange som har enebarn, men likevel er det ikke allmenn godkjent. En stor majoritet har nok to eller flere.

– «Han må jo få et søsken sånn at han har noen å leke med!» Jaja, så har han ikke noe søsken å leke med, men han lider såvissten ikke noen nød ennå. Han storkoser seg i barnehagen med lekingen og han storkoser seg med de vi omgås som har barn også. Vi voksne leker jo med han det vi kan og han har ikke noe problem med det, men det blir vel litt utenom.
– «Det vil kreve ekstra mye fra foreldrene å ha bare et barn» Javel, så krever det ekstra mye. Av hva da? Oppfølging får han uansett, leking med han skjer uansett, vi sender han «ut i verden» når han er klar for det. Han er allerede sikker på at han klarer alt selv:P
– «Han får vokse opp med et søsken» Den kan vi faktisk ikke si så mye på. Han får garantert vokse opp med en hund, for vi kommer alltid til å være hundemennesker. Han kommer uansett til å vokse opp med masse flotte mennesker rundt seg som bryr seg om han og er glad i han for den han er!

Han skal lære å dele, han skal få lære å sette pris på og være glad i det han har. Det folk ikke tenker på når det gjelder oss, er at han har en synsnedsettelse som skyldes aniridi, aom han har arvet fra meg. Og fra pappan min igjen. Det er klart at vi vet nesten mer om det enn øyelegene og vi vet veldig godt hva det går i, hvordan det er å ha det. Det er ikke den største fysiske utfordringen å følge opp, faktisk forholdsvis liten. Men vi mener at man skal ha hundre prosent overskudd til å kunne følge opp noe sånt. Og for noen vil det kanskje høres banalt ut, men vil vi sette et barn til til verden som kanskje får det samme? Vi ville nok som skrevet lenger opp helt sikkert klart oss, men ville det gått på bekostning av Oliver? Eller begge? Ville de da fått de hundre prosentene hver seg av både mental og fysiske oppfølgingen de trenger? Vi har fått tilbud om fostervannsprøve om vi vil ha et barn til, men hva for et valg er det da? å måtte velge bort et eventuelt nytt barn når det er 20 uker på vei, fordi det har så lite som aniridi? Helt surrealistisk å tenke på og noe som vi ikke trenger å tenke på nå. Så nei takk.

Jeg har vokst opp som storesøster og har en lillesøster. Mamma og pappa klarte det jo. Men nå er ikke jeg og Espen mamman og pappan min. De som kjenner oss godt, vet hva utfordringer som kan komme. Vi skal både ha overskudd økonomisk, kunne gi Oliver akkurat det han trenger og mer til. Han er allerede bortskjemt som få:P Vi skal ha overskudd mentalt, det har vi mer enn nok av nå. Skal kunne klare en trassalder uten å måtte renne på dør eller falle helt sammen. Vi skal ha overskudd fysisk, noe vi egentlig har nå. Jeg må bare jobbe litt for å komme meg over en kneik, ingenting er umulig. Skal vi da få et barn til for å potensielt kunne ødelegge det her og for at han skal få et søsken? Det andre velger annerledes, er helt i orden for oss. Vi har ikke med noe av det.

Oliver er en fantastisk sønn, en utrolig liten og smørblid unge som det virker som har et kjempefint liv foreløpig. Han får så utrolig mye gode ord av både familie, venner og barnehagen. Har lyser opp hvert et rom han kommer inn i og alle legger merke til han. Han har blitt en ordentlig skravlebøtte i barnehagen og nå, fikk vi høre i går. Det varmer å få høre det, nå renner det bare nye ord ut!

Det er dumt og litt vondt at man skal føle seg ille til mote når noen ser rart på en fordi en ikke vil ha flere barn. Det har ingenting med hvordan Oliver er eller har vært, for han er engleungen selv. Det er mer enn som så sammenlagt. Bare masse flyvende tanker nå, leste også en tråd på et babyforum om akkurat samme greia, så jeg måtte bare skrive ned tanker vi har rundt det også:D


Maxi-yatzy

Det var mer avanserte regler i Maxi-yatzy enn jeg husker. Oliver har bestefar på besøk, men går glipp av konkurranse-instinkter, vinnere og tapere på kvelden.

P.S: Regler fant vi på Wikipedia, og oppsettet for poengblokk på en random side med nettspillversjonen. D.S.