Emneordarkiv: oppvekst

Det er ikke lenge til vi ikke har toåring i hus lenger…

Det er nesten så jeg får pusteproblemer når jeg tenker på det, har ingen bedre måter å beskrive det på. Det tar nesten litt pusten fra meg.

Jeg husker jeg gikk rundt å nesten gledet meg til Oliver kom i den ordentlige trassalderen der det skulle toppe seg og alt. Der han ble seende ut som en ordentlig liten, stor gutt som hadde munndiare og kunne begynne å argumentere for hva som var riktig og feil. Som kanskje etterhvert skulle prøve å slutte med bleia. Jeg var spent på utfordringene som kom og skulle med glede ta dem.

Men hva i all verden? Når var det Oliver plutselig ble en liten gutt som kunne alt det her da? Jeg kan jo si at jeg ser det at han har hatt en eksplosiv utvikling det siste året. Men altså… som Oliver sier selv: «skjedde ‘a?».

Oliver er en gutt som på mange måter «fanger» alles oppmerksomhet. Vi har flere ganger fått høre at han utstråler noe helt spesielt, han blir lagt merke til. Som forelder så kan jeg jo si det samme, men det gjelder liksom ikke så mye da. Men når andre gang på gang og forskjellige mennesker (gjerne ukjente) kommer bort å sier sånt, så gjør det inntrykk på meg også. Hva i alle dager er det VI har gjort for å være så heldig da?

Jeg ser jo det når han har vært syk de siste to ukene med langvarig feber og halsvondter og ørevondter, så takler han sånne ting veldig bra. Helt utrolig hvor snill han egentlig er. De siste dagene har ikke vært så enkle, for da har vi begynt å gå på veggene og gjerne vil røre litt på oss. Men det er liksom det minste, skjønner jeg veldig godt. Jeg er utsultet på andre inntrykk. Derfor så var det deilig å ta seg en tur på butikken i dag, prøve forsiktig med en tur ut uten å gjøre han enda mer syk. Du så bare hele ungen lyste opp og løp og hoppet og styrte på. Og så spiste vi is. Tror jeg aldri har sett en unge som spiser is uten å søle, men det er det minimalt av hos Oliver.

Treårsdagen nærmer seg og jeg vet ikke hva godt jeg skal gjøre for han eller finne på til han. Finner vel ut noe til slutt eller vi har vel gjort det allerede. Det kommer vel senere anledninger og bursdager også, men likevel da… Vil kjøpe hele lekebutikken, jeg:D


Besøk og syk Oliver

Vi har hatt en veldig fin helg, sånn alt i alt. Fikk besøk av Mathilde (Olivers kusine) i går og hadde lyst til å overnatte, så da ble det slik:) Spiste pannekaker, hoppet på trampoline, husket i husker, og fant vel egentlig på det meste. Gøy hadde vi det hvertfall!

Like gøy var det nok sikkert ikke å være overnattingsgjest og ha en som ligger over seg i senga og våkner en fem-seks ganger om natta fordi han må spy, mest sannsynlig på grunn av slim og hoste.. Det gikk heldigvis helt fint, dagen i dag har dog gått med til vasking av dyne, pute, tre eller fire tepper, tørking av gulv og sofa og alt som er. Eller formiddagen da. Men det roet seg når han fikk i seg noe vann som han klarte å holde på og en paracet. Formen steg betraktelig utover dagen og vi krysser fingrene for at han er ferdig for denne gangen også. Lov å håpe! Det verste var vel at all den væsken han klarte å drikke selv, kastet han opp igjen bare. Så en periode slet vi med å få i han noe væske.

Eller så har vi det veldig bra. Glade fo at det er blitt vår her, varmt og godt i været. Gleder oss til å bade mer ute enn inne.

Og jo, må jo fortelle om småbarnssvømmingen vi går på! Vi har vært der to ganger nå og Oliver stor koser seg i vannet. Ikke er han noe rett for å få hodet under heller, her en gang så stupte han med hodet først uten noen som helst slags for for skrik eller skrål, var et uhell da. Og så har vi gjort den «tabben» å ta han med i den store sklien i badelandet. Han simpelten elsker den og er meget vanskelig å få dratt bort derfra. Vi har pleid å komme dit litt før og være der litt etter kurset er over. Fungerer veldig bra. Hittil så har de lært å hoppe fra kanten og gå under, klatre langs en bassengkant, bruke «pølse» til å ha under armene og sparke fra med bena. Oliver sparker meget godt fra med bena og prøver seg med armene også. Stor stas for mammaen og pappaen som gjerne kunne tenke seg å ha en badegutt:D

Oliver vokser smått, men enda større i personlighet. Han er snart tre år og herlighet så rart det blir å si at han er en treåring. For meg så har tre år vært et «magisk» skille. Jeg vet ikke hvorfor, bare… Det har blitt sånn. Han er et barn man kan ha lengre samtaler med, han viser stor tålmodighet og empati. Og han har et fantastisk humør! Godgutten<3 Bilder kommer det også noen av, fem siste er fra helgen:

Far og sønn slapper av og tegner samtidig. Donald har tatt seg en lur i en boks.

Kunstverk fra barnehagen<3

Viktig å sjekke...

"Auauauau, varnt!"

Bra er det at Oliver fortsatt er så liten at han passer oppi en lekeboks av denne typen. Da kan foreldrene bure han inne om vi ønsker fred og ro...

... eller?

Tittei!

Det enkle er ofte det beste: en lekeboks!

Oliver og mammaen lagde kake til papsen:)

Skal jeg få kake?

Perlene var veldig poppis blant Oliver og Oscar når vi fikk de på besøk en helg. Oliver fikk gave når de kom: et håndkle (som er i god bruk når vi bader) og en magisk klut. Den kluten måtte vi jo prøve...

Hjelp må til!

FantoooRANGEN!

Gutta boys lekte utrolig godt sammen. De hadde hemmelige møter ute.

Det er noe med mannfolk og Lego (technic).

Synkronpussing av tenna:D

Vangsnes Jernbane A/S inngikk samarbeid med Havsberg Jernbane A/S for et par dager:)

Garasje kan brukes til så mangt, til og med togstall!

Det siste kakestykket gikk ikke mange dagene etter at kake ble laget!

"tævæ" før natta. "Skal bare" se ferdig. Mhm.

Besøket spiste og mente det var gode pannekaker:D

Pannekake:D Oliver har vært smart og lagret "forretten" (tomatsuppe) som nistepakke på t-skjorten sin...

Noen snakker i telefon og andre gjør seg til i bakgrunnen.

Barna fikk hver sin godisskål til barne-tv. De slappet av og koste seg maks i godt over en time<3

Dagens bilde:

Oliver var utslitt etter en ganske lang natt med mange runder oppkast i løpet av natten og på formiddagen. Sjekk stilen:D


Mat, jul og opphold

Det har blitt veldig opphold i skrivingen her i det siste. Sikkert flere grunner til det, flere enn jeg vet selv. Men en av de er at det har vært mye sykdom. Vi startet det nye året med omgangssyke, og deretter fulgte både influensa og nå en ny forkjølelse som er seig. Men alt går seg til og vi satser på at våren gjør underverker!

Man lærer alltid noe nytt. Jeg har siden sist lært meg å være enda mer tålmodig enn jeg allerede er, for jeg tror selv at jeg er tålmodig. Jeg kan si ting som jeg angrer litt på i ettertid, men jeg er allfor lite flink til det. Jeg har som et fremtidig mål å lære å si fra på en ordentlig måte. Jeg holder inne ting til det sprekker og da plumper det bare teit ut av og til. Jeg må lære meg å bli bedre på å si fra om ting sånn at andre skjønner at det finnes flere måter å gjøre det på enn ens egen. Jeg har lært at jeg ikke alltid må vike for at andre skal få sine behoc og sin vilje oppfylt, ikke la emg tråkke på og at andre syns det er bedre å si hva de mener ved siden av oss og ikke til oss. Jeg må rett og slett ikke la meg pille på nesa og bli tøffere, det er mine nyttårsforsett. Ikke det at de forrige har holdt, men det er lov å håpe?:D

Oliver er fortsatt den lille solstrålen vår som vokser til. Han er en utrolig liten gutt som takler det aller meste veldig bra. Han er en gutt med et utrolig pågangsmot og vilje – på en positiv måte. Han er en man ikke bruker lang tid på å bli glad i og kan sjarmere en stein om han ønsker.

Jeg kan skrive om dette her i uendeligheter og ikke bli lei. Det er vanskelig å sette ord på det, så stort er det! Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært så heldig eller om jeg i det hele tatt fortjener å ha to så gode gutter som min lille familie. Jeg elsker Espen for alt det han gjør og alt han er og over alt. Jeg elsker den lille og fantastiske sønnen min for den han er. Jeg har så inderlig lyst til å være den beste det beste mammaen for Oliver som han kan få. Jeg ønsker så inderlig mye at han skal ha det bra og at han når han er voksen kan si at han har hatt en fin barndom. Jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for han, bortsett fra det vi gjør i dag. Vi kan gjøre han trygg på seg selv, sikker på seg selv. Gi han den forståelsen og kjærligheten han trenger og får lære hva livet er. Gi han en bekreftelse han kan bygge videre på. Jeg har lyst til å raide lekebutikker og gi han ALT han har lyst på, men så har jeg tro på at han blir bare FOR bortskjemt om han får alt og da:) Nei, jeg vet ikke jeg. Men av og til, eller ganske ofte, blir jeg overveldet over all den godheten og tryggheten både Espen og Oliver gir meg og utstråler.

Jeg har prøvd meg på å skrive og legge ut bilder flere ganger, men det har liksom bare ikke blitt. Men prøver meg igjen nå:

Stable i høyden det en ikke får plass til i bredden sies det...

Nissehjelpere må også få ventegave. Oliver var kjempeheldig som fikk en morgenventegave av tante og onkel og en ventegave av oss:D

Nissehjelpern sitter på fanget til en sovende tante og ser på tv:D

Oliver fikk bilbane til jul av tante Rød og onkel Blætte. GJETT hvem som pakker den pent inn hver gang den blir brukt og som var fornøyd....?

Tanta og Oliver, han skulle ikke pakke opp med oss nei! Bare tante som var god nok<3

Oliver og Besten ser på bildealbum Besten fikk av Oliver til jul<3

"Uuuuh... har jeg gjort noe galt jeg da?"

Ann Kristin og Oliver står for maten:)

Fra hyttetur og nyttårsfeiring på Norefjell. Flott hytte!:

Smil! Nærbilde:)

Smiiiil!

Verdens beste guttaboys<3

Oliver er kommet inn i rett familie. Blir hypnotisert av ild og levende lys<3


Oliver og syn + generelt.

Espen ler alltid av overskriftene mine, de er alltid så fantasiløse. Men så vet jeg aldri hva som fenger heller. Da blir det kort og enkelt!

Det å bruke briller i dag er en godt over gjennomsnittet normal ting. Det å se litt dårligere enn perfekt er også veldig normalt. Så det at både jeg og Oliver ser endel dårligere enn normalt, skiller seg ikke ut fra dagens samfunn i det hele tatt. Ingen som har kommentert eller tenker over det. Og sånn vil jeg at det skal forbli, jeg ønsker at det bare skal være normalt. For Oliver er jo en helt normal unge som fungerer som alle andre unger på hans alder

Han er skarp, intelligent, veldig logisk tenkende, ser gleden i å lære noe nytt… Han er blitt en ordentlig koseklump og skravlebøtte. Han er blitt meget let å komme i kontakt med, han er stort sett blid som en sol. Han har tålmodighet som ingen andre jeg har sett før, og har en lekeglede like stor som en… ja. Et eller annet. Han tar initiativ til lek, han tar initiativ til å rydde. Han ELSKER å titte i bøker og lære nye ord. Han syns det er kjempemorsomt å tulle. Han er blitt en ordentlig guttegutt som sjarmerer de aller fleste han møter på sin vei. Snill som et lam.

Mannen i gata ville ikke tenkt noe over at han ser noe dårligere enn normalt. Med mindre man ser etter. Til og med barnehageansatte i barnehagen hans tror han ser bedre enn han egentlig gjør. Da er han flink til å lure de altså! For det er nettopp det unger er: De er utrolig flinke til å tillære seg og tilpasse seg situasjoner. Så man skal ikke la seg lure, men man skal ikke la seg bli helt stressa heller av å ikke vite hva godt man skal gjøre for han.

Vi har noe som så fint heter ansvarsgruppe. Det vil si personer som har ansvar for oppfølging av Oliver, fra forskjellige instanser – satt sammen i en gruppe. Det vil si i vårt tilfelle barnehage, PPT, synspedagog og da igjen selvfølgelig oss som foreldre.

Vi tok oss en telefonrunde til både PPT og synspedagog her i slutten av oktober 2010 etter at vi hadde vært på et foreldrekurs i regi av Assistanse. Der var det MYE informasjon om både hjelpemidler, rettigheter og ellers forskjellige måter og vinklinger å gjøre ting på. Tips og råd. Så vi fikk blod på tann og tok disse telefonene da. Det hadde blitt uansett en eller annen gang, men heller før enn siden. Etter at vi hadde gjort det skjedde ting i en forrykende fart og i midten av november allerede, dro synspedagogen vi har (som vi har truffet ved et par anledninger før) på observering av Oliver i barnehagen. Dette for å få rede på hva og om han trengte noe tilrettelegging i barnehagen. Hun var på hjemmebesøk hos oss for et års tid siden og vi fikk da inn både lese-tv og endel gode tips å ta med på veien.

Etter denne observeringen så snakket hun med barnehagen, de fikk «hjemmelekser» og et nytt møte ble avtalt med hele ansvarsgruppen, inkludert oss. Det gikk for det meste i hva hun hadde observert og funnet ut av. Det skal sies at denne damen har ben i nesa og sier hva hun mener, så jeg tror de ansatte som var med fra barnehagen fikk litt bakoversveis, for det var litt mye. Men de har ikke takket nei til utfordringen, og håper de aldri gjør det heller:) Var noe nytt for oss foreldre også, som vi egentlig burde tenke mer over og faktisk ta hensyn til. Så selv om vi ser dårlig vi også, så har vi ikke fasiten på absolutt alt. For det hun beskrev og sa hadde hun jo rett i!

Jeg håper virkelig at de vi kjenner som leser dette her virkelig tar seg tid til å lese og sette seg inn i det som blir skrevet her. For det er ganske vesentlig og viktig. Til vanlig liker jeg ikke å være vanskelig på noen måte, men når det gjelder vår sønn og hans velbehag, så MÅ vi bare være litt vanskelige og vi MÅ bare slå i bordet med det. For hva ellers ville ha skjedd om vi ikke gjorde det? Jeg håper virkelig at de som leser dette her tar seg mulighet til å forstå at en situasjon som kan se enkel ut ikke alltid er det. Slutt å være så sneversynt! Jeg håper virkelig at de som kjenner oss eller kommer til å møte oss i fremtiden ikke stigmatiserer (ordforklaring kommer: ) Oliver på noen som helst måte eller får han til å føle seg annerledes enn andre. Vi skal være åpne og han skal få vite hvilke utfordringer som ligger foran han og som han ikke klarer å finne selv. Men voksne mennesker, jeg lærte et sitat på dette foreldrekurset vi var på som jeg syns var veldig godt: «Tørk av deg medlidenheten og begynn å hjelp meg!».

Det er ikke noe synd i han? Synspedagogen sa det så fint på dette møtet vi hadde i barnehagen: Alle mennesker får hver dag utdelt en porsjon med krefter . Denne porsjonen er lik for alle, ingen som får mer eller mindre. Men hvordan denne porsjonen med krefter blir brukt er forskjellig, noen går tom før andre. De som har en kronisk sykdom tømmer kroppen for krefter fort fordi kroppen jobber uten at man kanskje trenger å gjøre noe spesielt? Noen har en psykisk sykdom og der spiser psyken opp kreftene før man aner det. Og om man ser litt dårlig, som Oliver, så bruker man kreftene fortere uten tilrettelegging. Oliver vil fortsatt være et normalt menneske, men med krefter som brukes opp fortere enn hos andre som ikke har den ekstra utfordringen. Skjult tilrettelegging. Med noe ekstra tilrettelegging så kan man si at han ville ha hatt en heeelt normal hverdag uten å måtte bruke opp disse kreftene ekstra fort og faktisk ha overskudd av krefter like lenge som alle andre synsfriske. Og ingenting er jo bedre enn det?

Vi krever ingenting, men forventer at det vi sier blir lagt merke til og hørt på. Vi ønsker ikke å snakke om Oliver og synet hans over hodet hans.  Vi prater mer enn gjerne åpent om det med de som lurer og har spørsmål, men ser aller helst at det blir gjort «på kammerset» eller på en måte som gjør at Oliver skal sitte alene rundt et bord som en uskyldig og liten unge og føle seg spesiell. For selvfølgelig er han spesiell, men positivt spesiell. På den måten at han er verdens beste og godeste Oliver!

Nedenfor limer jeg inn en god del av det som står i rapporten fra synspedagogen. Alt blir ikke med, så noe klipping og liming blir det. Og lmerk dere at dette her er skrevet for barnehagen, men det var endel punkter her som kan være hjelpsomme for de som omgås Oliver ellers også. Vi forventer altså ikke at alle skal male alle lister og dørkarmer før vi kommer på besøk:)

Fvsisk og pedaqoqisk tilretteleqqing:

– Oliver må sitte slik at lyset kommer inn bakfra eller fra siden’

– Bruke skyggelue ute for å unngå blending

– Det er viktig med jevn og god belysing i alle rom

– Oliver kan ha nytte av punktbelysing der han skal ha synsoppmerksomhet

– Materiell som brukes bør ha gode farger og kontraster

– Oliver må få sitte nærme det som presenteres og gis god tid til å se og gjerne få kjenne på

– Bøker og annet visuelt materiale kan med fordel gjennomgås på forhånd

– Bilder bør være enkle og tydelige uten for mange små detaljer, ha gode kontraster og klare, mettede farger

– Fargeblyanter må gi god strek og ha farge også utenpå

– Overflater som bord og tegneark må være matte

– Duker må ha ensfarget overflate

– Omgivelsene bør være ryddige, og det bør ikke være for mange ting han må ha oversikt over, f.eks ved bordaktiviteter

– lkke ha mer fremme enn det som skal brukes

– Det er viktig at en forbereder oliver på hva som skal skje. oversikt og trygghet er viktig for iovergangssituasjoner ikke skal oppleves som kaotiske’

– Den voksne må formidle verbalt hvis det skjer spesielle ting. Dette for å gi informasjon og oversikt.

– For å styrke begreper og kjennskap til omgivelsene, er det viktig at Oliver får god tid til å gjøre seg kjent med ulike objektene og omgivelsene. Det er i tillegg viktig å sette ord på objekter og handlinger og være presis i språket. Unngå ord som: der borte, hit, dit.

– Lek er viktig for all utvikling, og gjennom lek kan Oliver lære begreper og få verdifulle erfaringer. Det er viktig at han selv får være aktiv.

– For Oliver vil det å få oversikt over hva som skjer i leken kunne bli vanskelig når mange barn er aktive sammen. Det anbefales derfor at en prøver å tenke smågrupper i lekesituasjoner ( 2-3 barn sammen)’

– Synshemmede blir ofte mer slitne enn normaltseende barn i løpet av en bårnehagedag. Det er viktig at Oliver får «pauser» i løpet av dagen der han får trekke seg litt bort fra barnågruppen, men gjerne sammen med et eller to andre barn. Kanskje kan han bli lest for eller få høre på en lydbok?

Nystagmus kan øke ved utrygghet, nervøsitet eller fordi en er sliten. Da vil synet bli ytterligere redusert.

– Det er viktig med pauser fra synskrevende oppgaver i løpet avdagen.

– Olivers garderobeplass bør være ytterst på en rekke, og hvis han har skuff bør den være øverst eller nederst. Da blir det lettere for ham å finne fram’

– Kontrastmerking på øverste og nederste trinn i trappa/trappetrinnet, både inne og ute

– Kontrastmerking rundt inngangsdøra

– Motorikk og balanse kan trenes opp. Aktiviteter som fremmer hopping, hinking, dansing, krlping i ulike typer terreng kan integreres i lek og samspill med andre.

—————–

Bakoversveis? Jeg tror som skrevet over at dette kan være en tankevekker for mange. Det går ikke an å venne seg til alt på en gang, men vi tar det litt etter litt. Etter alt dette her så bestemte jeg meg for at det Oliver skulle få av meg i en livsvarig gave, sånn sett bort fra uendelig med varme og kjærlighet, så var det tid. Alle barn trenger tid. Og jeg har virkelig forstått at er det noe jeg/vi kan gi han, så er det tid. Tid til å finne ut av ting selv. Tid til å spise maten saktere fordi han vil studere først. Tid til å ta på ting for å gjøre seg til kjenne for så å studere. I butikken? Hjemme? Spiller ingen rolle. Han skal få tid og det for alltid. Vi er ikke perfekte og kommer nok aldri til å bli det. Det hender ofte jeg i ettertid når han har trasset for et eller annet, at jeg har tenkt at «kunne jeg lagt til rette på en helt annen måte sånn at dette her ikke hadde vært nødvendig? At han slapp å bli lei seg?». Halvparten av gangene så kunne jeg faktisk det. Kan ikke gjøre noe med det som er gjort, men man kan gjøre noe med det som kommer.

Vi elsker vår besteste lille sønn over alt på jord og priser oss lykkelige over å ha fått en så frisk, fin og ikke minst snill liten gutt. Som ikke er så liten lenger. Han gir mer glede enn noe annet og han fortjener alt godt. Det er da det er så godt at han er tryggheten selv og tar det meste på strak arm. For er det noe den lille-store gutten er, så er det uredd og tøff altså!


Det trengs en reaksjon for å skjønne

Her en dag ble vi sittende å tulle litt med Oliver, eller leke da. Han var fullt med på leken selv. Tok fra han bamsen og tullet med at det ikke var hans og han ikke fikk den tilbake. Men han fikk den jo tilbake av alle. Men så var det en av oss som dro den litt langt og han løp med en hjerteskjærende hengegeip bort i den andre sofaen og ble liggende der med tårer triller nedover kinnene. Da stakk det med noe som var mindre godt i mammahjertet.

Vi voksne tenker ikke alltid over hvilken tilknytning de små har til tingene sine, for det var jo og har alltid vært hans. Vi voksne tenker ikke alltid over at han var minst og forsvarsløs og fikk ikke tak i favorittbamsen sin. Vi voksne tenker ikke alltid på at et lite barn kan ta noe vi voksne syns er tull, som ondskapsfullt og oppriktig bli lei seg.

Jeg har lært etter dette at jeg må se det før det går så langt. Jeg har lært at jeg aldri skal godta at det sikkert bare går bra. Jeg vet det jo så godt at feks en unge som blir mobbet på barneskolen ikke vil høre at «det går sikkert bra, var sikkert ikke sånn ment». Aldri godta det fra barn og hvertfall aldri fra voksne. Jeg har lært at jeg aldri skal tulle så mye med tingene som er hans, for det er jo hans ting. Ihvertfall favorittingene som han har tilknytning til på et litt dypere plan. Mye vi ikke ser som kanskje er der.

Det stikker fortsatt godt og andre syns sikkert det er teit, men for meg som fikk det med meg så er det rimelig reelt. Han skal hvertfall slippe å bli tatt fra noe som er hans, sånn uten videre. Jeg trodde jeg var tilnærmet der jeg ville være, men jeg har funnet ut at jeg har noe igjen å lære!

Nå skal jeg gå ned på soverommet og bare se på at han sover godt, det letter nok sikkert det sentimentale, tunge og sikkert noe teite mamahjertet:)