Emneordarkiv: meninger

Vil du overvåkes av staten, eller overvåke staten?

Skrevet av: den: man 28. feb '11 Ingen kommentarer | 48 besøk

Staten, det er deg og meg, det.  I et demokrati, er staten sin jobb å sikre individets grunnleggende rettigheter. Historien har vist at når staten begynner å overvåke sine lovlydige innbyggere, ofte med gode hensikter, så utvikler det seg til at individets frihet innskrenkes, og staten får mer makt på bekostning av innbyggerene. Staten er plutselig ikke lenger deg, eller meg. Datalagringsdirektivet er første steg på veien mot et diktatur.

Etter planen skal Stortinget stemme over om Norge skal innføre EUs datalagringsdirektiv (DLD). tirsdag 5. april. Nå kan du være med og påvirke stortingsrepresentantene uten å løfte skinka fra kontorstolen. Les og signer årets kanskje viktigste brev – der vi, folket, ber Stortinget si nei til overvåkning i Norge. Frp, KrF, SP, SV og Venstre har allerede flagget høyt at de er motstandere av DLD. Arbeiderpartiet står alene som forkjemper for DLD, mens Høyre sitter på gjerdet.

Statistikk fra EU viser at innføringen av DLD ikke har hatt noen spesiell virkning. Argumenter som at «et barn reddet fra overgrep er verd ulempene ved datalagring» er et umulig argument. Selvfølgelig skal alle, og selvfølgelig barn, beskyttes fra kriminalitet. Men DLD er ikke veien å gå. Vi må aldri la følelsesladede argumenter påvirke den grunnlovsforankrede retten til personvern. Personvern, retten til fri tanke og ytringsfriheten skal alltid gå først. Ingen kompromiss!

EU er kjent for å like harmonisering på tvers av landegrensene, og Norge kan bli dratt med hvis vi ukritisk vedtar direktiver. Lagringsplikt 6-24 måneder blir fort til 24 måneder. Noen lands krav om domstolsbehandling før politiinnsyn forenkles til direkte politiinnsyn i alle land. Strafferammene for ulovlig anvendelse blir fra enkelte lands 4-5 år redusert til et lavt bøtenivå. Lagring av alle våre digitale spor trenger allerede nå ikke å skje innenfor det enkelte lands grenser, og kan til og med skje utenfor EU. Vil du ha alt om deg lagret i et ukjent land? Vil du at en korrupt politimann i et suspekt land, betalt av din nabo eller sjef, kan lese alt du foretar deg på nett, hvem du sender SMS og ringer med, og hvor du beveger deg med mobilen din? Prüm-traktaten, som Knut Storberget signerte på vegne av Norge i november, forplikter full utveksling over landegrensene. Dette kan bli en realitet!

Erna Solberg og resten av Høyrebenken på Stortinget er vårt eneste hinder før datalagringsdirektivet blir innført her til lands. Høyre har ikke forlatt tanken om et mindre omfattende lagringsregime enn det Ap ønsker, men vil trolig godta full datalagring om Ap ikke er villig til å inngå et kompromiss. Partiet er nå i sluttfasen av behandlingen av DLD internt. Erna Solberg har nektet å uttale seg om sitt standpunkt i saken, og ledelsen fjernet avstemming over DLD fra landsmøtet. Hittil har Høyre utsatt avgjørelsen. De mest profilerte DLD-motstandere i Høyre, Nikolai Astrup, Michael Tetzschner og Torbjørn Røe Isaksen, vil avvise hele direktivet på prinsipielt grunnlag. Vi må alle nå si klart og tydelig at Norges befolkning ikke ønsker DLD overhodet.

For at DLD ikke skal innføres i Norge trengs stemmene til 10 Høyre-representanter. På nåværende tidspunkt mangler kanskje så lite som tre nei-representanter til for å avvise regjeringen, det vil si Ap, sitt forslag. Du må bruke din demokratiske makt til å påvirke de siste stemmene i riktig retning.

Les gjerne George Orwells bok Nineteen Eighty-Four (1984) online, eller les en oppsummering på Wikipedia om du ikke er lesehest. Den er og filmatisert, dog litt forenklet. Dette er «worst-case» scenario, men tillater du at sannsynligheten øker?

Er du på Facebook (kanskje et paradoks om man er DLD-motstander, da FB vet mer om deg enn du liker å vite), meld deg inn i StoppDLD, og få med deg oppdateringer om saken. Martin Bekkelund blogger om en god hverdagslig analogi til det litt abstrakte begrepet datalagring. Erlend Wiborg kommer med gode alternativer til overvåkning i sin blogg.

Vil du bli mer anonym på nettet, sjekk ut The Onion Router Project (Tor), og sett opp en relay på din egen PC. Du hjelper deg selv og mange andre. Du har kanskje ingenting å skjule, tenker du? Jo, alle har noe å skjule. Det trenger ikke nødvendigvis være noe ulovlig eller kriminelt. Hvorfor låser du ellers dodøra?

 

First They came…

First they came for the communists,
and I didn’t speak out because I wasn’t a communist.

Then they came for the trade unionists,
and I didn’t speak out because I wasn’t a trade unionist.

Then they came for the Jews,
and I didn’t speak out because I wasn’t a Jew.

Then they came for me
and there was no one left to speak out for me.

- Pastor Martin Niemoller


Oliver og syn + generelt.

Skrevet av: den: ons 5. jan '11 Ingen kommentarer | 52 besøk

Espen ler alltid av overskriftene mine, de er alltid så fantasiløse. Men så vet jeg aldri hva som fenger heller. Da blir det kort og enkelt!

Det å bruke briller i dag er en godt over gjennomsnittet normal ting. Det å se litt dårligere enn perfekt er også veldig normalt. Så det at både jeg og Oliver ser endel dårligere enn normalt, skiller seg ikke ut fra dagens samfunn i det hele tatt. Ingen som har kommentert eller tenker over det. Og sånn vil jeg at det skal forbli, jeg ønsker at det bare skal være normalt. For Oliver er jo en helt normal unge som fungerer som alle andre unger på hans alder

Han er skarp, intelligent, veldig logisk tenkende, ser gleden i å lære noe nytt… Han er blitt en ordentlig koseklump og skravlebøtte. Han er blitt meget let å komme i kontakt med, han er stort sett blid som en sol. Han har tålmodighet som ingen andre jeg har sett før, og har en lekeglede like stor som en… ja. Et eller annet. Han tar initiativ til lek, han tar initiativ til å rydde. Han ELSKER å titte i bøker og lære nye ord. Han syns det er kjempemorsomt å tulle. Han er blitt en ordentlig guttegutt som sjarmerer de aller fleste han møter på sin vei. Snill som et lam.

Mannen i gata ville ikke tenkt noe over at han ser noe dårligere enn normalt. Med mindre man ser etter. Til og med barnehageansatte i barnehagen hans tror han ser bedre enn han egentlig gjør. Da er han flink til å lure de altså! For det er nettopp det unger er: De er utrolig flinke til å tillære seg og tilpasse seg situasjoner. Så man skal ikke la seg lure, men man skal ikke la seg bli helt stressa heller av å ikke vite hva godt man skal gjøre for han.

Vi har noe som så fint heter ansvarsgruppe. Det vil si personer som har ansvar for oppfølging av Oliver, fra forskjellige instanser – satt sammen i en gruppe. Det vil si i vårt tilfelle barnehage, PPT, synspedagog og da igjen selvfølgelig oss som foreldre.

Vi tok oss en telefonrunde til både PPT og synspedagog her i slutten av oktober 2010 etter at vi hadde vært på et foreldrekurs i regi av Assistanse. Der var det MYE informasjon om både hjelpemidler, rettigheter og ellers forskjellige måter og vinklinger å gjøre ting på. Tips og råd. Så vi fikk blod på tann og tok disse telefonene da. Det hadde blitt uansett en eller annen gang, men heller før enn siden. Etter at vi hadde gjort det skjedde ting i en forrykende fart og i midten av november allerede, dro synspedagogen vi har (som vi har truffet ved et par anledninger før) på observering av Oliver i barnehagen. Dette for å få rede på hva og om han trengte noe tilrettelegging i barnehagen. Hun var på hjemmebesøk hos oss for et års tid siden og vi fikk da inn både lese-tv og endel gode tips å ta med på veien.

Etter denne observeringen så snakket hun med barnehagen, de fikk «hjemmelekser» og et nytt møte ble avtalt med hele ansvarsgruppen, inkludert oss. Det gikk for det meste i hva hun hadde observert og funnet ut av. Det skal sies at denne damen har ben i nesa og sier hva hun mener, så jeg tror de ansatte som var med fra barnehagen fikk litt bakoversveis, for det var litt mye. Men de har ikke takket nei til utfordringen, og håper de aldri gjør det heller:) Var noe nytt for oss foreldre også, som vi egentlig burde tenke mer over og faktisk ta hensyn til. Så selv om vi ser dårlig vi også, så har vi ikke fasiten på absolutt alt. For det hun beskrev og sa hadde hun jo rett i!

Jeg håper virkelig at de vi kjenner som leser dette her virkelig tar seg tid til å lese og sette seg inn i det som blir skrevet her. For det er ganske vesentlig og viktig. Til vanlig liker jeg ikke å være vanskelig på noen måte, men når det gjelder vår sønn og hans velbehag, så MÅ vi bare være litt vanskelige og vi MÅ bare slå i bordet med det. For hva ellers ville ha skjedd om vi ikke gjorde det? Jeg håper virkelig at de som leser dette her tar seg mulighet til å forstå at en situasjon som kan se enkel ut ikke alltid er det. Slutt å være så sneversynt! Jeg håper virkelig at de som kjenner oss eller kommer til å møte oss i fremtiden ikke stigmatiserer (ordforklaring kommer: ) Oliver på noen som helst måte eller får han til å føle seg annerledes enn andre. Vi skal være åpne og han skal få vite hvilke utfordringer som ligger foran han og som han ikke klarer å finne selv. Men voksne mennesker, jeg lærte et sitat på dette foreldrekurset vi var på som jeg syns var veldig godt: «Tørk av deg medlidenheten og begynn å hjelp meg!».

Det er ikke noe synd i han? Synspedagogen sa det så fint på dette møtet vi hadde i barnehagen: Alle mennesker får hver dag utdelt en porsjon med krefter . Denne porsjonen er lik for alle, ingen som får mer eller mindre. Men hvordan denne porsjonen med krefter blir brukt er forskjellig, noen går tom før andre. De som har en kronisk sykdom tømmer kroppen for krefter fort fordi kroppen jobber uten at man kanskje trenger å gjøre noe spesielt? Noen har en psykisk sykdom og der spiser psyken opp kreftene før man aner det. Og om man ser litt dårlig, som Oliver, så bruker man kreftene fortere uten tilrettelegging. Oliver vil fortsatt være et normalt menneske, men med krefter som brukes opp fortere enn hos andre som ikke har den ekstra utfordringen. Skjult tilrettelegging. Med noe ekstra tilrettelegging så kan man si at han ville ha hatt en heeelt normal hverdag uten å måtte bruke opp disse kreftene ekstra fort og faktisk ha overskudd av krefter like lenge som alle andre synsfriske. Og ingenting er jo bedre enn det?

Vi krever ingenting, men forventer at det vi sier blir lagt merke til og hørt på. Vi ønsker ikke å snakke om Oliver og synet hans over hodet hans.  Vi prater mer enn gjerne åpent om det med de som lurer og har spørsmål, men ser aller helst at det blir gjort «på kammerset» eller på en måte som gjør at Oliver skal sitte alene rundt et bord som en uskyldig og liten unge og føle seg spesiell. For selvfølgelig er han spesiell, men positivt spesiell. På den måten at han er verdens beste og godeste Oliver!

Nedenfor limer jeg inn en god del av det som står i rapporten fra synspedagogen. Alt blir ikke med, så noe klipping og liming blir det. Og lmerk dere at dette her er skrevet for barnehagen, men det var endel punkter her som kan være hjelpsomme for de som omgås Oliver ellers også. Vi forventer altså ikke at alle skal male alle lister og dørkarmer før vi kommer på besøk:)

Fvsisk og pedaqoqisk tilretteleqqing:

- Oliver må sitte slik at lyset kommer inn bakfra eller fra siden’

- Bruke skyggelue ute for å unngå blending

- Det er viktig med jevn og god belysing i alle rom

- Oliver kan ha nytte av punktbelysing der han skal ha synsoppmerksomhet

- Materiell som brukes bør ha gode farger og kontraster

- Oliver må få sitte nærme det som presenteres og gis god tid til å se og gjerne få kjenne på

- Bøker og annet visuelt materiale kan med fordel gjennomgås på forhånd

- Bilder bør være enkle og tydelige uten for mange små detaljer, ha gode kontraster og klare, mettede farger

- Fargeblyanter må gi god strek og ha farge også utenpå

- Overflater som bord og tegneark må være matte

- Duker må ha ensfarget overflate

- Omgivelsene bør være ryddige, og det bør ikke være for mange ting han må ha oversikt over, f.eks ved bordaktiviteter

- lkke ha mer fremme enn det som skal brukes

- Det er viktig at en forbereder oliver på hva som skal skje. oversikt og trygghet er viktig for iovergangssituasjoner ikke skal oppleves som kaotiske’

- Den voksne må formidle verbalt hvis det skjer spesielle ting. Dette for å gi informasjon og oversikt.

- For å styrke begreper og kjennskap til omgivelsene, er det viktig at Oliver får god tid til å gjøre seg kjent med ulike objektene og omgivelsene. Det er i tillegg viktig å sette ord på objekter og handlinger og være presis i språket. Unngå ord som: der borte, hit, dit.

- Lek er viktig for all utvikling, og gjennom lek kan Oliver lære begreper og få verdifulle erfaringer. Det er viktig at han selv får være aktiv.

- For Oliver vil det å få oversikt over hva som skjer i leken kunne bli vanskelig når mange barn er aktive sammen. Det anbefales derfor at en prøver å tenke smågrupper i lekesituasjoner ( 2-3 barn sammen)’

- Synshemmede blir ofte mer slitne enn normaltseende barn i løpet av en bårnehagedag. Det er viktig at Oliver får «pauser» i løpet av dagen der han får trekke seg litt bort fra barnågruppen, men gjerne sammen med et eller to andre barn. Kanskje kan han bli lest for eller få høre på en lydbok?

- Nystagmus kan øke ved utrygghet, nervøsitet eller fordi en er sliten. Da vil synet bli ytterligere redusert.

- Det er viktig med pauser fra synskrevende oppgaver i løpet avdagen.

- Olivers garderobeplass bør være ytterst på en rekke, og hvis han har skuff bør den være øverst eller nederst. Da blir det lettere for ham å finne fram’

- Kontrastmerking på øverste og nederste trinn i trappa/trappetrinnet, både inne og ute

- Kontrastmerking rundt inngangsdøra

- Motorikk og balanse kan trenes opp. Aktiviteter som fremmer hopping, hinking, dansing, krlping i ulike typer terreng kan integreres i lek og samspill med andre.

—————–

Bakoversveis? Jeg tror som skrevet over at dette kan være en tankevekker for mange. Det går ikke an å venne seg til alt på en gang, men vi tar det litt etter litt. Etter alt dette her så bestemte jeg meg for at det Oliver skulle få av meg i en livsvarig gave, sånn sett bort fra uendelig med varme og kjærlighet, så var det tid. Alle barn trenger tid. Og jeg har virkelig forstått at er det noe jeg/vi kan gi han, så er det tid. Tid til å finne ut av ting selv. Tid til å spise maten saktere fordi han vil studere først. Tid til å ta på ting for å gjøre seg til kjenne for så å studere. I butikken? Hjemme? Spiller ingen rolle. Han skal få tid og det for alltid. Vi er ikke perfekte og kommer nok aldri til å bli det. Det hender ofte jeg i ettertid når han har trasset for et eller annet, at jeg har tenkt at «kunne jeg lagt til rette på en helt annen måte sånn at dette her ikke hadde vært nødvendig? At han slapp å bli lei seg?». Halvparten av gangene så kunne jeg faktisk det. Kan ikke gjøre noe med det som er gjort, men man kan gjøre noe med det som kommer.

Vi elsker vår besteste lille sønn over alt på jord og priser oss lykkelige over å ha fått en så frisk, fin og ikke minst snill liten gutt. Som ikke er så liten lenger. Han gir mer glede enn noe annet og han fortjener alt godt. Det er da det er så godt at han er tryggheten selv og tar det meste på strak arm. For er det noe den lille-store gutten er, så er det uredd og tøff altså!


Det trengs en reaksjon for å skjønne

Skrevet av: den: man 27. des '10 Ingen kommentarer | 40 besøk

Her en dag ble vi sittende å tulle litt med Oliver, eller leke da. Han var fullt med på leken selv. Tok fra han bamsen og tullet med at det ikke var hans og han ikke fikk den tilbake. Men han fikk den jo tilbake av alle. Men så var det en av oss som dro den litt langt og han løp med en hjerteskjærende hengegeip bort i den andre sofaen og ble liggende der med tårer triller nedover kinnene. Da stakk det med noe som var mindre godt i mammahjertet.

Vi voksne tenker ikke alltid over hvilken tilknytning de små har til tingene sine, for det var jo og har alltid vært hans. Vi voksne tenker ikke alltid over at han var minst og forsvarsløs og fikk ikke tak i favorittbamsen sin. Vi voksne tenker ikke alltid på at et lite barn kan ta noe vi voksne syns er tull, som ondskapsfullt og oppriktig bli lei seg.

Jeg har lært etter dette at jeg må se det før det går så langt. Jeg har lært at jeg aldri skal godta at det sikkert bare går bra. Jeg vet det jo så godt at feks en unge som blir mobbet på barneskolen ikke vil høre at «det går sikkert bra, var sikkert ikke sånn ment». Aldri godta det fra barn og hvertfall aldri fra voksne. Jeg har lært at jeg aldri skal tulle så mye med tingene som er hans, for det er jo hans ting. Ihvertfall favorittingene som han har tilknytning til på et litt dypere plan. Mye vi ikke ser som kanskje er der.

Det stikker fortsatt godt og andre syns sikkert det er teit, men for meg som fikk det med meg så er det rimelig reelt. Han skal hvertfall slippe å bli tatt fra noe som er hans, sånn uten videre. Jeg trodde jeg var tilnærmet der jeg ville være, men jeg har funnet ut at jeg har noe igjen å lære!

Nå skal jeg gå ned på soverommet og bare se på at han sover godt, det letter nok sikkert det sentimentale, tunge og sikkert noe teite mamahjertet:)


Dyrlegene på tv2

Skrevet av: den: ons 22. sept '10 Ingen kommentarer | 85 besøk

Jeg ble sittende å se på «Dyrlegene» på tv2, der de hadde en jente med en hund (Tarzan for de som har sett) som hadde problematferd der han var ok 90 % av tiden og hadde en aggresiv atferd de resterende prosentene med biting og glefsing. De prøvde mye og til slutt bestemte de seg for å avlive hunden.

Hun atferdsterapeuten som skulle prøve å hjelpe disse når de skulle prøve ut ting, sa en ting som traff rett i hjertet «Det som er med at de har sånne perioder hundene har en grei periode; man ser at det går bedre og man slapper av, og så BANG så slår det til igjen». Det beskrev på en prikk AKKURAT sånn som det var med Ricki, bare at hun hadde magetrøbbel, var syk og tålte stort sett ingenting. Hun hadde dårlige perioder der vi var hinsides fortvilet over hva vi skulle gjøre. Så ble hun bedre igjen og hadde det superfint. Og så slo det til igjen. Og igjen. Og igjen…. Og som hun jenten her sa da: «Det er så utgjort at det er de resterende 5-10 % som lissom skal avgjøre skjebnen hans». Ikke ordrett da. Igjen akkurat de samme veldig såre tankene vi hadde. En annen situasjon, men samtidig så veldig lik. Vi klarte ikke lenger å se på at det skulle være sånn. Det gikk altfor lang tid før vi fikk gjort noe. Og Ricki var alltid blid, fornøyd og verdens beste lille venn<3


Skrablerier etter prating

Skrevet av: den: ons 22. sept '10 Ingen kommentarer | 4 besøk

I går kveld hjalp Espen meg med et par ting som jeg ikke klarer selv, og vi ble sittende å prate en liten stund. En ting er jo at han må hjelpe meg med de tingene fordi jeg er stor og syns det er vanskelig selv. Jeg vil kunne klare å gjøre alt selv, heldigvis så har tankegangen begynt å komme i orden, er bare å gjøre noe mer med det. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan prate mye mer om det nå enn jeg kunne før. Og at det er noen som vil høre på meg. Jeg har snakket med et par søte og snille venninner om det, og som støtter meg på det. AK: Har ennå den siden oppe, skal få lest hele! Har også både Espen og min egen fastlege som gjør så godt som alt for meg tror jeg. Det å vite at jeg har så mange som virkelig vil at det skal gå bra gjør at jeg vil enda mer. Også litt at jeg ikke tør noe annet enn å gjøre noe:P

Men en annen ting vi kom inn på var barn og Oliver. Jeg sa at om vi hypotetisk skulle fått et barn til, så tror jeg svangerskap ville vært ganske likt, mens barselstiden og det første året ville være helt annerledes enn med Oliver. De som vet hvordan det var skjønner jo litt hva det er snakk om:)

Vi har sagt at vi bare skal ha et barn. Og det kom vel frem i går at vi føler omtrent likeledes når folk spør en om når neste barn kommer eller om vi skal ha et til snart? Det er utrolig hyggelig å bli spurt og vi bryr oss jo egentlig ikke noe om det. At folk syns vi er så greie foreldre at de tror vi fint ville klart et barn til er kjempefint. Vi ville jo klart det også. Det er når folk reagerer rart eller negativt når vi sier at vi ikke skal ha et barn til det blir ille. Som Espen sa i går, så får han nesten dårlig samvittighet for at vi ikke skal ha en til. Sånn føler jeg det også. Jeg vet ikke om dårlig samvittighet er riktig ord, men litt vondt inni seg da. Det er ganske mange som har enebarn, men likevel er det ikke allmenn godkjent. En stor majoritet har nok to eller flere.

- «Han må jo få et søsken sånn at han har noen å leke med!» Jaja, så har han ikke noe søsken å leke med, men han lider såvissten ikke noen nød ennå. Han storkoser seg i barnehagen med lekingen og han storkoser seg med de vi omgås som har barn også. Vi voksne leker jo med han det vi kan og han har ikke noe problem med det, men det blir vel litt utenom.
- «Det vil kreve ekstra mye fra foreldrene å ha bare et barn» Javel, så krever det ekstra mye. Av hva da? Oppfølging får han uansett, leking med han skjer uansett, vi sender han «ut i verden» når han er klar for det. Han er allerede sikker på at han klarer alt selv:P
- «Han får vokse opp med et søsken» Den kan vi faktisk ikke si så mye på. Han får garantert vokse opp med en hund, for vi kommer alltid til å være hundemennesker. Han kommer uansett til å vokse opp med masse flotte mennesker rundt seg som bryr seg om han og er glad i han for den han er!

Han skal lære å dele, han skal få lære å sette pris på og være glad i det han har. Det folk ikke tenker på når det gjelder oss, er at han har en synsnedsettelse som skyldes aniridi, aom han har arvet fra meg. Og fra pappan min igjen. Det er klart at vi vet nesten mer om det enn øyelegene og vi vet veldig godt hva det går i, hvordan det er å ha det. Det er ikke den største fysiske utfordringen å følge opp, faktisk forholdsvis liten. Men vi mener at man skal ha hundre prosent overskudd til å kunne følge opp noe sånt. Og for noen vil det kanskje høres banalt ut, men vil vi sette et barn til til verden som kanskje får det samme? Vi ville nok som skrevet lenger opp helt sikkert klart oss, men ville det gått på bekostning av Oliver? Eller begge? Ville de da fått de hundre prosentene hver seg av både mental og fysiske oppfølgingen de trenger? Vi har fått tilbud om fostervannsprøve om vi vil ha et barn til, men hva for et valg er det da? å måtte velge bort et eventuelt nytt barn når det er 20 uker på vei, fordi det har så lite som aniridi? Helt surrealistisk å tenke på og noe som vi ikke trenger å tenke på nå. Så nei takk.

Jeg har vokst opp som storesøster og har en lillesøster. Mamma og pappa klarte det jo. Men nå er ikke jeg og Espen mamman og pappan min. De som kjenner oss godt, vet hva utfordringer som kan komme. Vi skal både ha overskudd økonomisk, kunne gi Oliver akkurat det han trenger og mer til. Han er allerede bortskjemt som få:P Vi skal ha overskudd mentalt, det har vi mer enn nok av nå. Skal kunne klare en trassalder uten å måtte renne på dør eller falle helt sammen. Vi skal ha overskudd fysisk, noe vi egentlig har nå. Jeg må bare jobbe litt for å komme meg over en kneik, ingenting er umulig. Skal vi da få et barn til for å potensielt kunne ødelegge det her og for at han skal få et søsken? Det andre velger annerledes, er helt i orden for oss. Vi har ikke med noe av det.

Oliver er en fantastisk sønn, en utrolig liten og smørblid unge som det virker som har et kjempefint liv foreløpig. Han får så utrolig mye gode ord av både familie, venner og barnehagen. Har lyser opp hvert et rom han kommer inn i og alle legger merke til han. Han har blitt en ordentlig skravlebøtte i barnehagen og nå, fikk vi høre i går. Det varmer å få høre det, nå renner det bare nye ord ut!

Det er dumt og litt vondt at man skal føle seg ille til mote når noen ser rart på en fordi en ikke vil ha flere barn. Det har ingenting med hvordan Oliver er eller har vært, for han er engleungen selv. Det er mer enn som så sammenlagt. Bare masse flyvende tanker nå, leste også en tråd på et babyforum om akkurat samme greia, så jeg måtte bare skrive ned tanker vi har rundt det også:D