Emneordarkiv: barnehage

Roet ned noen hakk ja…

Vi var på likemannssamlingen til Aniridi Norge i helgen. Det er alltid like hyggelig å treffe mennesker igjen som du ikke har truffet på et år! Og gjerne treffe nye mennesker også, eller mennesker som du har sett før men som du ikke har fått muligheten til å snakke med. Oliver kjedet seg når det ble mye stillesitting og kjedelige foredrag (for han), men han elsket det tore bygget og når uteområdene blir ferdige, så blir det så mye bedre å få løpe rundt overalt:D Jeg fikk flere kommentarer på at Oliver er så livlig og ivrig, det var nesten sånn at jeg trodde en av disse antydet at han var litt for ivrig og syns han burde sjekkes for noe, men det var nok bare jeg som tolket det feil for han er en treåring, høylydt og har ikke tid til å gå når han beveger seg. Han skal enten løpe eller hoppe. Fantastisk positiv energi, empatisk og det er nesten flaut å si men jeg har bare godord å si om den gutten.

I går var vi på Ullevål, på øyeavdelingen for den halvårlige kontrollen til Oliver. Han gikk hver 3. måned i starten, men siden han har hatt det så stabilt de siste gangene så har han sluppet unna med en gang i halvåret. Det var ikke noe spesielt gøy å vente i to timer før vi kom inn til noen, men det var kaosdag der. Heldigvis hadde vi forberedt oss og tatt med både tegnesaker, kort og kjeks + vann. Og så kjøpte vi noen pizzaboller på veien som gikk ned på høykant! Det var en annen jente som var der, hun var vel kanskje et år eller litt over. Hun pratet noe, så mindre enn det an hun ikke ha vært. Men hun stod å kikket lenge på tegnesakene til Oliver før jeg sa at Oliver kunne låne bort om han ville. Det endte med at de ble sittende å tegne på hver sin side av boken og koste seg:D Fantastisk altså, og jeg er er innmari glad for at Oliver klarer å dele såpass og gjerne låne bort sine egne ting. Sånn var det IKKe før. Til dels sånn at han gjerne er litt eiekjær, men det har bedret seg.

Han er også en sånn gutt man ikke trenger å rope til for å få han til å forstå at noe er galt. Det er klart man må gjenta ting noen ganger av og til, men hadde jeg høylydt kjeftet på han så tror jeg han hadde knust i tusen knas. Kan være både positivt og negativt forsåvidt.

Jeg glemte forresten å skrive at vi var på småbarnssvømming på mandag. Oliver er blitt kjempetøff nå, fullt mulig for oss å stå kansje en meter fra kanten og Oliver svømmer inn til kanten av seg selv. Eller «svømmer» da. Vi har et par ganger igjen og vi skal slite godt om vi skal klare å opprettholde aktivitetsnivået på kurset. Men vi må jo bare prøve så godt vi kan. Det har med andre ord vært travelt de siste dagene med samling i helgen, svømming på mandag og Ullevål på tirsdag + middag hos farmor. Det har gått og det er desto mer deilig å ha noen dager helt rolig nå<3

Bilder har vi ikke så mange av, men det vi har kan jeg jo legge ut:

Oliver på tur med barnehagen i skogen rett nedi svingen her

Trampolinen er poppis som alltid...

Noen har prøvd å ta et bilde av et eller annet...

Oliver sovnet sånn mens vi sang "Lille Måltrost", denne dagen hadde vi vært på svømming. Det var ikke like enkelt å få han opp i sengen etterpå...


Full fres!

Det var disse bildene da. Den eneste bakdelen med å ta bilder, er å gå gjennom de etterpå for å legge de ut. Men det må gjøres og resultatet blir som regel bra:

16. mai, barnehage- og skoletog!

Korpset skjente plutselig ut til høyre, akkurat der vi stod? Eh... ok?

Vi skjønte veldig fort hvorfor, de skulle jo spille for hele toget og ikke bare gå helt foran!

Rosarussen "vår". Fine var de!

Så jada....

Det var morro å gå i tog. Og så heldig at begge favorittantene gikk i nærheten! (de to mørkhårede)

Ferdig med toget, stor stas å gå og vil veldig gjerne gå igjen!

Nytt skoletog 17. mai!


Oliver og syn + generelt.

Espen ler alltid av overskriftene mine, de er alltid så fantasiløse. Men så vet jeg aldri hva som fenger heller. Da blir det kort og enkelt!

Det å bruke briller i dag er en godt over gjennomsnittet normal ting. Det å se litt dårligere enn perfekt er også veldig normalt. Så det at både jeg og Oliver ser endel dårligere enn normalt, skiller seg ikke ut fra dagens samfunn i det hele tatt. Ingen som har kommentert eller tenker over det. Og sånn vil jeg at det skal forbli, jeg ønsker at det bare skal være normalt. For Oliver er jo en helt normal unge som fungerer som alle andre unger på hans alder

Han er skarp, intelligent, veldig logisk tenkende, ser gleden i å lære noe nytt… Han er blitt en ordentlig koseklump og skravlebøtte. Han er blitt meget let å komme i kontakt med, han er stort sett blid som en sol. Han har tålmodighet som ingen andre jeg har sett før, og har en lekeglede like stor som en… ja. Et eller annet. Han tar initiativ til lek, han tar initiativ til å rydde. Han ELSKER å titte i bøker og lære nye ord. Han syns det er kjempemorsomt å tulle. Han er blitt en ordentlig guttegutt som sjarmerer de aller fleste han møter på sin vei. Snill som et lam.

Mannen i gata ville ikke tenkt noe over at han ser noe dårligere enn normalt. Med mindre man ser etter. Til og med barnehageansatte i barnehagen hans tror han ser bedre enn han egentlig gjør. Da er han flink til å lure de altså! For det er nettopp det unger er: De er utrolig flinke til å tillære seg og tilpasse seg situasjoner. Så man skal ikke la seg lure, men man skal ikke la seg bli helt stressa heller av å ikke vite hva godt man skal gjøre for han.

Vi har noe som så fint heter ansvarsgruppe. Det vil si personer som har ansvar for oppfølging av Oliver, fra forskjellige instanser – satt sammen i en gruppe. Det vil si i vårt tilfelle barnehage, PPT, synspedagog og da igjen selvfølgelig oss som foreldre.

Vi tok oss en telefonrunde til både PPT og synspedagog her i slutten av oktober 2010 etter at vi hadde vært på et foreldrekurs i regi av Assistanse. Der var det MYE informasjon om både hjelpemidler, rettigheter og ellers forskjellige måter og vinklinger å gjøre ting på. Tips og råd. Så vi fikk blod på tann og tok disse telefonene da. Det hadde blitt uansett en eller annen gang, men heller før enn siden. Etter at vi hadde gjort det skjedde ting i en forrykende fart og i midten av november allerede, dro synspedagogen vi har (som vi har truffet ved et par anledninger før) på observering av Oliver i barnehagen. Dette for å få rede på hva og om han trengte noe tilrettelegging i barnehagen. Hun var på hjemmebesøk hos oss for et års tid siden og vi fikk da inn både lese-tv og endel gode tips å ta med på veien.

Etter denne observeringen så snakket hun med barnehagen, de fikk «hjemmelekser» og et nytt møte ble avtalt med hele ansvarsgruppen, inkludert oss. Det gikk for det meste i hva hun hadde observert og funnet ut av. Det skal sies at denne damen har ben i nesa og sier hva hun mener, så jeg tror de ansatte som var med fra barnehagen fikk litt bakoversveis, for det var litt mye. Men de har ikke takket nei til utfordringen, og håper de aldri gjør det heller:) Var noe nytt for oss foreldre også, som vi egentlig burde tenke mer over og faktisk ta hensyn til. Så selv om vi ser dårlig vi også, så har vi ikke fasiten på absolutt alt. For det hun beskrev og sa hadde hun jo rett i!

Jeg håper virkelig at de vi kjenner som leser dette her virkelig tar seg tid til å lese og sette seg inn i det som blir skrevet her. For det er ganske vesentlig og viktig. Til vanlig liker jeg ikke å være vanskelig på noen måte, men når det gjelder vår sønn og hans velbehag, så MÅ vi bare være litt vanskelige og vi MÅ bare slå i bordet med det. For hva ellers ville ha skjedd om vi ikke gjorde det? Jeg håper virkelig at de som leser dette her tar seg mulighet til å forstå at en situasjon som kan se enkel ut ikke alltid er det. Slutt å være så sneversynt! Jeg håper virkelig at de som kjenner oss eller kommer til å møte oss i fremtiden ikke stigmatiserer (ordforklaring kommer: ) Oliver på noen som helst måte eller får han til å føle seg annerledes enn andre. Vi skal være åpne og han skal få vite hvilke utfordringer som ligger foran han og som han ikke klarer å finne selv. Men voksne mennesker, jeg lærte et sitat på dette foreldrekurset vi var på som jeg syns var veldig godt: «Tørk av deg medlidenheten og begynn å hjelp meg!».

Det er ikke noe synd i han? Synspedagogen sa det så fint på dette møtet vi hadde i barnehagen: Alle mennesker får hver dag utdelt en porsjon med krefter . Denne porsjonen er lik for alle, ingen som får mer eller mindre. Men hvordan denne porsjonen med krefter blir brukt er forskjellig, noen går tom før andre. De som har en kronisk sykdom tømmer kroppen for krefter fort fordi kroppen jobber uten at man kanskje trenger å gjøre noe spesielt? Noen har en psykisk sykdom og der spiser psyken opp kreftene før man aner det. Og om man ser litt dårlig, som Oliver, så bruker man kreftene fortere uten tilrettelegging. Oliver vil fortsatt være et normalt menneske, men med krefter som brukes opp fortere enn hos andre som ikke har den ekstra utfordringen. Skjult tilrettelegging. Med noe ekstra tilrettelegging så kan man si at han ville ha hatt en heeelt normal hverdag uten å måtte bruke opp disse kreftene ekstra fort og faktisk ha overskudd av krefter like lenge som alle andre synsfriske. Og ingenting er jo bedre enn det?

Vi krever ingenting, men forventer at det vi sier blir lagt merke til og hørt på. Vi ønsker ikke å snakke om Oliver og synet hans over hodet hans.  Vi prater mer enn gjerne åpent om det med de som lurer og har spørsmål, men ser aller helst at det blir gjort «på kammerset» eller på en måte som gjør at Oliver skal sitte alene rundt et bord som en uskyldig og liten unge og føle seg spesiell. For selvfølgelig er han spesiell, men positivt spesiell. På den måten at han er verdens beste og godeste Oliver!

Nedenfor limer jeg inn en god del av det som står i rapporten fra synspedagogen. Alt blir ikke med, så noe klipping og liming blir det. Og lmerk dere at dette her er skrevet for barnehagen, men det var endel punkter her som kan være hjelpsomme for de som omgås Oliver ellers også. Vi forventer altså ikke at alle skal male alle lister og dørkarmer før vi kommer på besøk:)

Fvsisk og pedaqoqisk tilretteleqqing:

– Oliver må sitte slik at lyset kommer inn bakfra eller fra siden’

– Bruke skyggelue ute for å unngå blending

– Det er viktig med jevn og god belysing i alle rom

– Oliver kan ha nytte av punktbelysing der han skal ha synsoppmerksomhet

– Materiell som brukes bør ha gode farger og kontraster

– Oliver må få sitte nærme det som presenteres og gis god tid til å se og gjerne få kjenne på

– Bøker og annet visuelt materiale kan med fordel gjennomgås på forhånd

– Bilder bør være enkle og tydelige uten for mange små detaljer, ha gode kontraster og klare, mettede farger

– Fargeblyanter må gi god strek og ha farge også utenpå

– Overflater som bord og tegneark må være matte

– Duker må ha ensfarget overflate

– Omgivelsene bør være ryddige, og det bør ikke være for mange ting han må ha oversikt over, f.eks ved bordaktiviteter

– lkke ha mer fremme enn det som skal brukes

– Det er viktig at en forbereder oliver på hva som skal skje. oversikt og trygghet er viktig for iovergangssituasjoner ikke skal oppleves som kaotiske’

– Den voksne må formidle verbalt hvis det skjer spesielle ting. Dette for å gi informasjon og oversikt.

– For å styrke begreper og kjennskap til omgivelsene, er det viktig at Oliver får god tid til å gjøre seg kjent med ulike objektene og omgivelsene. Det er i tillegg viktig å sette ord på objekter og handlinger og være presis i språket. Unngå ord som: der borte, hit, dit.

– Lek er viktig for all utvikling, og gjennom lek kan Oliver lære begreper og få verdifulle erfaringer. Det er viktig at han selv får være aktiv.

– For Oliver vil det å få oversikt over hva som skjer i leken kunne bli vanskelig når mange barn er aktive sammen. Det anbefales derfor at en prøver å tenke smågrupper i lekesituasjoner ( 2-3 barn sammen)’

– Synshemmede blir ofte mer slitne enn normaltseende barn i løpet av en bårnehagedag. Det er viktig at Oliver får «pauser» i løpet av dagen der han får trekke seg litt bort fra barnågruppen, men gjerne sammen med et eller to andre barn. Kanskje kan han bli lest for eller få høre på en lydbok?

Nystagmus kan øke ved utrygghet, nervøsitet eller fordi en er sliten. Da vil synet bli ytterligere redusert.

– Det er viktig med pauser fra synskrevende oppgaver i løpet avdagen.

– Olivers garderobeplass bør være ytterst på en rekke, og hvis han har skuff bør den være øverst eller nederst. Da blir det lettere for ham å finne fram’

– Kontrastmerking på øverste og nederste trinn i trappa/trappetrinnet, både inne og ute

– Kontrastmerking rundt inngangsdøra

– Motorikk og balanse kan trenes opp. Aktiviteter som fremmer hopping, hinking, dansing, krlping i ulike typer terreng kan integreres i lek og samspill med andre.

—————–

Bakoversveis? Jeg tror som skrevet over at dette kan være en tankevekker for mange. Det går ikke an å venne seg til alt på en gang, men vi tar det litt etter litt. Etter alt dette her så bestemte jeg meg for at det Oliver skulle få av meg i en livsvarig gave, sånn sett bort fra uendelig med varme og kjærlighet, så var det tid. Alle barn trenger tid. Og jeg har virkelig forstått at er det noe jeg/vi kan gi han, så er det tid. Tid til å finne ut av ting selv. Tid til å spise maten saktere fordi han vil studere først. Tid til å ta på ting for å gjøre seg til kjenne for så å studere. I butikken? Hjemme? Spiller ingen rolle. Han skal få tid og det for alltid. Vi er ikke perfekte og kommer nok aldri til å bli det. Det hender ofte jeg i ettertid når han har trasset for et eller annet, at jeg har tenkt at «kunne jeg lagt til rette på en helt annen måte sånn at dette her ikke hadde vært nødvendig? At han slapp å bli lei seg?». Halvparten av gangene så kunne jeg faktisk det. Kan ikke gjøre noe med det som er gjort, men man kan gjøre noe med det som kommer.

Vi elsker vår besteste lille sønn over alt på jord og priser oss lykkelige over å ha fått en så frisk, fin og ikke minst snill liten gutt. Som ikke er så liten lenger. Han gir mer glede enn noe annet og han fortjener alt godt. Det er da det er så godt at han er tryggheten selv og tar det meste på strak arm. For er det noe den lille-store gutten er, så er det uredd og tøff altså!


Kalender og ansvarsgruppe!

Jeg fikk endelig kalenderen til Oliver ferdig bodert og den henger nå på veggen! Han tar den med at det er bare en om dagen tror vi, og han er glad og fornøyd om han får en ballongbil og en truse. Han koser seg!

Og så hadde vi et ansvarsgruppemøte med barnehagen i dag, dammen med en ansatt med to andre ansatte i barnehagekjeden. Synspedagog og PPT var der også. Jeg vil selv si at det var et vellykket møte, så får vi se hva som skjer fremover. En ting er klart og det er at vi får den oppfølgingen vi har krav på altså. De er flink!

Og så har jeg bestemt meg for å prøve å slå meg til ro med noen ting som damen bekreftet og som hun har sagt før også. Eller bådee hun og andre på feks helsestasjon og sånne ting: All den tid Oliver brukte på å venne seg til andre mennesker, den lange tiden han brukte på fremmedangsten sin… Det var helt greit det egentlig, det var hans måte å bruke tid til å venne seg til tanken og menneskene uten å se de klart og tydelig kanskje. Jeg er VELDIG glad for at vi brukte tid på det og lot han få styre det selv. Alle de utallige gangene folk bare måtte kommentere at «han er veldig skeptisk til fremmede da» var  veldig unødvendig for oss foreldre å få høre hele tiden, men de kan jeg egentlig bare børste av meg og si at det ikke var noe galt med han og det var ikke det at vi ikke møtte andre mennesker og MÅTTE sende han i barnehagen at once. Han møtte da andre mennesker hver dag han? Alt det her må jeg lære meg å legge bort og si at det er fordi andre ikke tenker seg om og ikke vet. Han er en helt normal toåring som ahr utviklet seg HELT NORMALT opp gjennom livet sitt, under omstendighetene!:D

Og så det med maten da. Han er småspist og vi kan ikke tvinge i han mat heller. Og noe av forklaringen på at han plukker sånn i maten, er nok at han ikke har sett helt hva han har fått i seg og det har smakt vondt og han ikke tør å smake neste gang. Så vi kan ikke stresse med det og han må bare spise det han vil. Han får en sjanse, og han må sitte ved bordet. Går han fra bordet så er han ferdig med maten og det vet han veldig godt nå. Pratet litt om akkruat dette med maten på møtet og synspedagogdamen nikket igjen og sa at det godt kan ha en sammenheng med syn. Igjen ikke at han er helt koko eller ikke ser noenting, men det kan bare være den enkle lille løsningen!

Dette med tid og stress. For det første så blir jeg aggresiv og irritert av stress, jeg blir megafrustrert av stressa mennesker. Jeg tror ikke jeg er noe hyggelig menneske å være i nærheten av når det gjelder stress, det funker bare ikke kan jeg ærlig innrømme. En synshemmet trenger ekstra tid, enkelt og greit. Og er det noe Oliver skal få herfra og ut er tid. Han har fått det før også, men nå skal han få den tiden han trenger for å finne ut av ting selv. Han må få lov til å bruke litt ekstra tid på å gå ute, enten det er i skogen eller på shopping. Han skal få lov til det! Og hva andre da sier om at vi er treige får så bare være, vi må ivareta hans interessert og behov. At det er vanskelig å forstå er jo en ting, den skjønner jeg. Men umulig er det ikke.

Vi snakket om mange andre småting også. og følte vi fikk den forståelsen vi trengte. Vi skal legge tilrette for han uten å stigmatisere han på noen måte. Vi må være frempå i alle situasjoner for at andre ikke skal ødelegge det, selv om det er vanskelig å få det til alltid. Usynlig tilrettelegging er to gode ord syns jeg. Vi skal ikke gjemme bort at han ser litt dårligere enn alle andre, men vi skal ikke gå rundt å få han til å føle seg så himla spesiell heller. For han er jo en heeeelt normal toåring, som ene damen sa! Ikke prate over hodet hans, ikke snakke om øynene hans foran han og alle andre. Ta det heller «på kammerset» etterpå. Vi er og skal være veldig åpne om det og det skal snakkes om, men bare på riktig måte:) Og andre må bare stole på at vi gjør det vi kan, for det gjør vi virkelig og vi gjør det for og med han:)

Vi var på et foreldrekurs som Assistanse har hver år, og vi lærte veldig mye der om både tilrettelegging, erfaringer og om hjelpemidler. Men jeg lærte også mange fine sistater og gode ord. Et par-tre av de her som treffer veldig:

«Ikke hjelp til hjelpesløshet!»

«Hvis du tror du kan det og hvis du tror du ikke kan det – så har du jo helt rett!»

Og en av favorittene til slutt da:

«Tørk av deg medlidenheten og begynn å hjelp meg!»

Det er veldig betryggende å få den oppfølgingen vi har krav på og trenger. Veldig glad for at vi har så mange oppegående mennesker til å hjelpe oss. Skulle bare ønske det var sånn for alle…
PS: kalenderbilder fra i dag kommer…

EDIT: Siden Espen sa at han var der jo og skjønner hva jeg mener men at det for en utenforstående kanskje kan virke uforståelig. Om noen føler seg truffet, så kan jeg desverre ikke hjelpe for det. Men jeg må få presisere at dette her er KUN tankesortering, for det er utrolig mye som skal på plass før vi kan si at vi har kontroll over tilrettelegging og vi kan si at vi er hundre prosent fornøyd. Det blir vi vel ærlig talt aldri, men så godt som. Og så er det så godt å få puslespillbrikkene på plass og senke skuldrene litt også:)


Sovegutt – tøysegutt

Oliver er en tøysegutt når det er sovetid i barnehagen. Jeg ble fortalt i dag at når han blir spurt om bleieskift og legging svarer han med et engasjert «ja! Ssifte beie, doove». Men etter han er lagt, går beina oppover veggen, og han kan finne på å jogge med høye knebøy frem og tilbake på mattene. Det er han og ei jente til som sover på det rommet, og han synes tydeligvis det er morsomt å vise seg frem foran henne. Enkelte ganger har han blitt observert løpende med et teppe oppå hodet som et spøkelse, og en gang fant de ansatte jenta under nederste hylla i bokreolen… og Oliver i første etasje! Køyeseng neste?

Hjemme sover han i sprinkelsenga alene på rommet sitt, og slår seg som regel til ro når han blir lagt på dagen. Noen ganger går det knapt en halvtime, andre ganger kan det være helt stille i to og en halv time. Likevel er han trøtt og fornøyd når kvelden kommer.

Oliver begynner nok å bli ferdig med dagsoving. Han holder tempoet og humøret oppe hele dagen i barnehagen nå, også de dagene han ikke sover. Det blir en mindre ting å ta hensyn til de gangene vi skal bort eller har fullt program, men samtidig vil dagene i helgen bli lengre. Det er veldig godt med en voksenpause midt på dagen!

Han er helt eksemplarisk når han kommer i sengen på kvelden. Det skjer fra tid til annen at han trasser og ikke vil legge seg, men når dommen endelig er forkynt, går tran, tannpuss, vasking, bleieskift, pysj, nattanuss og resten unna på en-to-tre. Så har vi en koselig lesestund med teppe i godstolen inne på rommet. Billedbøker er mest spennende fortsatt, men han begynner å vise økende interesse for korte fortellinger nå.

God natt.