Er ikke mye flinke til å skrive om dagen. De siste ukene har det vet konfirmasjon for Guri og så har vi vært i dåp til Fredrik. Vi har også hatt besøk av Herr Halsinfeksjon en liten tur igjen. Og for å begynne med det sytete først..

Jeg og Espen prater veldig mye om Oliver og har stort sett samme oppfatning om saker og ting. Endel ganger er det godt å bare luftet tanker og få bekreftet at jeg tenker bra eller godt nok – eller riktig. Det har kommet til et punkt nå hvor det føles som jeg står midt i en rundkjøring der det suser mange bilder forbi med mennesker i som sier mye forskjellig. Og selv om jeg veldig godt vet at Oliver har det bra, vi voksne er helt enig om hvordan vi vil gjøre ting og hva vi opplever.. så klarer jeg ikke slå meg helt til ro med det heller. Eller det blir feil, for det gjør jeg jo. Oliver er jo «bare» syk, vi er heldige med en gutt som er så velfungerende generelt. For all del. Men jeg får følelsen av at vi ikke blir trodd, at «det er bare sånn som hører med». Selvfølgelig er det jo det. Men det er så vondt å gang på gang se han har det så vondt at han anstrenger seg for å svelge, gruer seg for å hoste, puste unormalt fordi han er redd for å brekke seg eller kaste opp for ørtende gang på grunn av halsen. Eller at ørebetennelsene ikke blir borte etter en god ukes antibiotikakur. For skulle han nå egentlig hatt antibiotikakur? Man skal jo ikke gi medisiner unødvendig og hvertfall ikke for en forkjølelse! Den retningen er jeg enig i – om det bare hadde vært en forkjølelse. Og så har man legen som skriver i henvisningen at han er henvist fordi «han har vært litt forkjølet». Samme legen som gang på gang konstaterer at her er crp-verdier for høye, vi må komme oss hjem å ta det med ro og gir oss en resept på antibiotika – en uke etter at vi var ferdig med forrige.

I bunn og grunn VET jeg/vi hva som er riktig og rett, men av og til så blir man susete bare av å forholde seg til denne enkle, lille tingen. Man sstår midt i rundkjøringen og bilene kjører rundt og rundt. Og så kommer det flere biler og så… ja. Gutten skal ha det bra og han fortjener så inderlig mye godt. En liten fascinerende en: Oliver har lært seg hvor oppkastbøtta er, bittelitte gutten vet rutinene nå. Det er helt vanvittig hvordan han klarer seg. Og om det er så lettvindt som de aller fleste vil si (sikkert jeg også om et par år): NÅR ER SYKDOMSRAIDET OVER? BLÆH…

En annen ting er at vi snakket litt med ØNH-spesialisten om pusting om natten og mandler og sånt. Espen har hørt disse pustestoppene til Oliver før, men ejg fikk høre det ordentlig for første gang litt etter vi var på time hos han. Ekkelt… Meeen, det går seg vel til. Nok syting for nå.

Sånn ellers så er jeg utrolig stolt av gutta mine. Espen fordi han bare er den han er og prøver seg frem, Oliver fordi han bare er verdens beste gutt. Det er jammen ikke mye han kan taes på altså. Det var så herlig, nesten litt rørende, når vi var i dåp til Fredrik så kom det en dame bort til meg på slutten av dagen og hadde så mange fine ord å komme med til oss som foreldre. Det er sjelden at noen bare kommer bort å forteller at hun hadde sett på både oss og Oliver og synes at vi var helt fabelaktige som gjorde så mye for han og syns det var så godt å se at vi hadde en ordentlig oppdragelse for han. Alle har jo sin måte å gjøre ting på, men det er ikke alle som… gjør det? Ikke mine ord, hennes. At en eldre dame kommer bort å sier sånt setter jeg veldig høyt altså. Vi får jo høre det fra alle andre også, men denne damen var spesiell altså. Det reddet både dagen og kommer til å redde mange anledninger der jeg føler jeg mister taket altså. Kommer ikke til å gå i glemmeboka altså.

Det er en fryd å ha han hjemme her, han tar initiativ til å leke. Han vil veldig gjerne ting. Elsker å gå tur, være ute. Om vi spør om han kan gjøre oss en tjeneste, så er det alltid ja. Med mindre han er sliten og det skal han få lov til syns jeg. Humøret er stort sett alltid på topp. Det er en fryd å ha han med seg overalt ute; han koser seg i bilen, han sitter godt ved bordene, han sprer mye glede. Han får selv den sureste gamle gubben til å smile. Han er såvidt jeg har skjønt en yndling i barnehagen. Kanskje litt for snill av og til, for det har kommet endel yngre barn der og de skjønner ikke at det er litt dumt å ta fra andre barn leker og slå andre barn i hodet med et kosteskaft. Han får de ansatte til å smile og de ansatte er gode på å huske alle de gode tingene gjennom dagen. Oliver har smittet halvparten av barna i barnehagen med hadekos. Etter at han startet så skal alle ha. Det er så vanvittigh hyggelig!

Klart at vi er partisk, han er jo vår og verdens fineste unge:) Men er det noe rart av vi er glade for at vi har akkurat han da?

I kveld snakket han om «shæshæ». Han mente at mamma var shæshæ, fordi vi «musset». Og så spurte jeg om det var noen kjærester i barnehagen, da mente han først alle barna og så nevnte han noen jenter. Tidlig på’n må jeg si:D

——-

Det ble noen dagers opphold her gitt. Klarte ikke å starte igjen der jeg stoppet. Men det jeg har gjort er å oppdatere ønskelistene litt, ikke så mye nytt hos oss voksne. Blir sikkert oppdatert litt utover også, får sette oss ned en ettermiddag for høre med Oliver hva HAN ønsker seg og ikke hva vi ønsker til han.

Det forundrer meg hvor gutt han plutselig er. Det har jeg forunder meg over lenge, så savnet etter baby-Oliver er her ennå<3 På den annen side så er det mye bedre å kommunisere på en annerledes måte. Det er fantastisk festlig å føre en lengre samtale med ham eller høre han forklare om ting som har skjedd i barnehagen. Sånn som her om dagen så var han veldig opptatt av at «jeg var i barnehagen åsså kom pappa og så skulle jeg gi hadekos til alle barna og så falt jeg og fikk vondt… på grusen, i panna».

Vi var på tur i går, han storkoser seg i skogen altså:

Verdens beste!

Ellers så har tante Ingeborg og onkel Bjarte blitt gravide og Oliver måtte jo ha baby i magen han også, som tante:

Magen er noe høy, så var visst en stund til fødsel...

I den sammenhengen, så er historien bak graviditeten ganske lang. Vel verdt å lese:  http://rolland.nu/baby

Slutter visst der, puta skulle ha hatt hodet mitt klistret fast der for lenge siden!

EDIT: bildetekst kommer, jeg har gjort noe rart noe.

Jeg fant ut at det var bare tusen ganger lettere å legge alle bilder ut som et galleri. Da kan man titte på bildene i miniformat eller velge å gå inn på de som er interessante. Bildetekst finnes det på endel bilder, men det vises ikke før man «går inn» på bildet. Noe ryddig ble det ikke, for det var noen bilder som skulle vært langt oppe som ligger i bunn, men jeg vet ikke hvordan jeg helt skal gjøre det.

Kort oppsummert så var ferien fantastisk for både store og små. Noen spør seg sikkert om det hadde noe innvirkning på Oliver, men da kan jeg bare si at det hadde det! Han husker selvfølgelig det han syns var morsomst, men sånn er det jo. Eller det som har gitt størst inntrykk. Noe husker han fra alt ihvertfall! Vi kjørte først hjemmefra og til Odda, hadde egentlig tenkt til å slå opp telt men det var altfor bløtt til det. Vi satte til og med bilen fast i gjørma midt ute på en stor gresslette… Ble hytte på oss den natten gitt:P

Etter det så var det avgårde til Kinsarvik, slo opp telt der og dro så til mikkelparken. Brukte vel så vidt jeg husker resten av dagen der før det var hjem til telt og koke brun lapskaus på primus. Første ntt i telt for Oliver og det gikk bare strålende fint! Dagen etter pakket vi teltet igjen og dro videre til Askøy og familieferie. Der var det «barnepark» på formiddagen og resten av dagene var det aktiviteter. Vi var blant annet på Akvariet, det var rekeaften for oss voksne en kveld og en hel masse annet spennende.   Er det en ting jeg har lært meg i løpet av denne uken her og et par andre episoder i ferien: bite meg i leppa når folk stresser meg eller oss og maser. JEG FATTER IKKE HVOFOR FOLK SKAL GJØRE TING SÅ FORT, DET GÅR AN Å TA DET MED RO!Hadde en kjempeflott uke der med masse fine mennesker før vi satte nesen mot Førde og pappa + søster og sambo.

Den uken rakk vi også både inn for å besøke min onkel og bestemor, treffe andre tanter og onkler, spise masse is, låne hytte på Strynefjellet, ta oss en tur til Geiranger.. Ja, vært begivenhetsrikt som resten av ferien.

Etter vi var ferdige i Førde snudde vi nesa mot østlandet igjen, men skulle ha oss en teltovernatting i Nesbyen. Gikk like fint denne gangen, og dagen etterpå dro vi til både et meteorkrater (vi ble der litt lengre enn først tenkt…) og Bjørneparken i Flå. I Bjørneparken var det også satt opp forestilling av Hakkebakkeskogen, så det fikk vi jo til! Det ble ikke sengetid tidlig den kvelden. Vi fant plutselig ut at vi skulle kjøre til svigermor, for det rakk vi jo før mørket kom. Det fristet mer å ta en telefon for å spør om vi kunne overnatte enn å slå opp teltet etter en lang dag. Fikk et ok, satte oss i bilen og kom oss til slutt frem. Lempet Oliver i seng og fikk satt oss ned litt før det ble natta på alle. Takk til Unni for overnatting!

Fikk en uke hjemme før vi dro på hyttetur med svigerfar og Espensøster Guri i Nevlunghavn. Et fantastisk sted (som jeg må innrømme jeg forelsket meg litt i) og jeg tror halve stranden ble med meg hjem igjen.Til og med rensket krabbe selv for første gang!

Og i denne uken vi hadde hjemme så var vi jo også en tur på Hvaler, på hyttetur med Espenbror Andreas og sambo + to fatastiskebarn<3 Vi grillet pinnebrød:D Takk for oppholdet!

Jeg kjenner det begynner å surre litt nå, men her kommer hvertfall bildene. Beklager at det ble litt rotete, bilder fra mobilene våre kommer enten etterpå eller i morgen!

De to forrige innleggene kommer altfor sent, men på det aktuelle tidspunkt (reisedagene våre i helgen som var) så hadde jeg problemer med å få lastet opp. Og så gikk det i glemmeboken, enkelt og greit. Det kommer flere!