Prøvedag på skolen ++

«Det ser ut til å gå bra, han fungerer jo så fint». En setning som i utgangspunktet er positivt ladet men som for oss (eller for Oliver spesielt) fort kan bli litt negativt.

Jeg kan ofte sitte å gå gjennom dagens hendelser de dagene det har vært som verst. Det har mer enn en gang skjedd at jeg sitter med kaffekoppen og jeg skulle gitt alt i verden for at bare noen kunne forstå. Akkurat i disse situasjonene føler både jeg selv og Oliver litt ensom. Eller veldig ensom. Det spiller ingen rolle hvor mange mennesker jeg eller han har rundt seg, dette med de ekstra tingene med syn og usikkerhet tynger veldig av og til.

Vi har en fabelaktig gutt som kaster seg med en bøling med barn og løper etter. Eller sier at joda, jeg gruer meg fordi det er mange nye ansikter og jeg bruker så langt tid på å finne ut hvem det er men jeg skal gjøre det. Eller aller best svarer så innmari naturlig når et barn lurer på et hjelpemiddel elelr lignende relatert til syn. Der foretrekker jeg ofte barn fremfor voksne. Barn har den uskyldige nysgjerrigheten, voksne er ofte litt egosentriske og viser lite eller ingen forståelse med sleivete kommentarer.

Jeg savner den første synspedagogen til Oliver. Hun gjorde til og med ånn at vi kunne forklare det bra videre til andre. Men mest av alt kunne hun på kort tid sveipe sleiken til primærkontakten i gamle barnehagen bakover i en bakoversveis da han skjønte hvor lite Oliver (og jeg med andre) så og hva som EGENTLIG må gjøres.

Han sa også nemlig «jammen, han klarer seg jo så bra!». Jeg er utrolig stolt og blir like rørt hver gang jeg tenker på hvor forbasket positiv min sønn er og hvor uendelig stort pågangsmotet hans er når han prøver seg opp og frem her i verden. Og joda, jeg er glad for at han klarer seg så bra. Men så gjør han jo egentlig ikke det på en måte. For utad så vil han være som alle andre, han har et sterkt ønske om å være med. Om å være perfekt, være en del av det normale. Men jammen meg så går det på bekostning av mye mer enn det vanlige mennesket ville tro.

«Jojo, men hun funker så bra og det virker som han ser så bra og derfor så.. trengs det noe tilrettelegging egentlig?». JA! For at disse babrna skal få kunne følge med jevnaldrende i utviklingen videre frem og opp så er det viktig. Sender jeg Oliver i barnehagen uten solbriller og det er sol så kan man banne på at han kommer hjem med vondt i hodet. Kommer han hjem etter en uke der ressurspersonen han har i bakhånd har sviktet/ikke vært tilstede som den skal eller han ikke har fått hjelp til det han trenger så kan vi være sikker på at han på slutten av den uka kanskje har vondt i hodet og er både innadvendt og lei seg fordi han ikke får til ting/føler seg teit/sliten. Er det et nytt sted der det er «rotete» eller en skolegård der det ikke er merket, kan man være sikker på at han komer hjem og er kjempelei seg fordi han snubler sånnn og føler seg dårligere enn alle andre.

Alle disse tingene og mer til er viktig. Det kan tilsynelatende se ut som det fungerer og så ligger det så mye mer bak.

I dag på skolen fikk vi også høre det fra læreren: «Han er jo flink til å tegne og han kommer til å klare seg fint». Disse lærerene kan ikke være noe annet enn positive heller og det er jeg jo glad for. Men se her da:

Det er faktisk ikke så kult å være den som står sånn. Det er sårt å ikke kunne se det alle andre ser og det er utrolig vanskelig. Dagen i dag er en sånn der jeg tenker at det var da som søren at han må gjennom alt det. Så forbasket sårt. Han må på et eller annet tidspunkt eller flere møte mennesker som… ikke forstår. Men blæ altså.

Så nei, han vil ikke fungere fint alltid, Og jeg vet at det ikke går an å forstå helt. Det er ingen som er teite på noen som helst måte, ed mindre man kommer med en unødvendig dum kommentar da og ikke gider involvere seg. Målet her er kun for å skrive det litt av meg, for det trengte jeg. Vi pratet os voksne imellom i kveld og ser vel omtrent det samme begge to. Vi skulle så gjerne ønske…

Det går fint men det går ikke alltid fint. Forståelig? Nei, sikkert ikke. Jeg elsker den lille, store gutten som snart blir altfor stor og ikke trenger meg lenger


Legg igjen en kommentar