Mennesker og dyr

Jeg er vel som alltid før kjent for å være glad i dyr. Sånn over gjennomsnittet. Og det har jo blitt litt mer atferdsartikler enn tidligere år nå, siden vi har hund i hus igjen. Både det og andre ting. Kom oer denne:

http://hundepoter.blogg.no/1362145328_jeg_vil_ha_respekt__i.html

og tenkte for meg selv at dette her er noe som jeg kan si meg veldig enig i. Veldig passende sånn, for jeg ser endel forskjellige måter å trene på når vi er på disse «mandagstreningene» til FBHK. Det er helt klart at man er forskjellig og det hadde blitt kjedelig uten.

Det blir jo endel samtaler mellom hundeeiere på disse treningene og jeg jenner det stikker i meg når jeg ser mennesker snakke til hundene sine som de er voksne mennesker (og de er valper), nakkegrep når hunden ikke i utgangspunktet har gjort den døyt galt eller historier om disse fine hundene der de på et eller annet vis har komt over et menneske eller to som virkelig ikke vet hvordan man behandler dyr.

Vi hadde en dag besøk av noen barn, men det var spesielt en jente i en episode. Vi har en sprayflaske med vifte som i varmen er fin for oss voksne og morsomt for barna. Vi prøvde denne sprayflasken en gang sammen med Tessa for å se om hun syns dette var noe spennende. De var det ikke, heller det motsatte. Helt ok, da hadde vi prøvd det. Så går det en ganske lang stund og jeg står på utsiden av terassen med to barn på trampolinen og to barn på terassen sammen med Tessa. Jeg går aldri fra barn og hund alene. Ser på trampolinen og ser tilbake igjen rett etter og da ser jeg denne jenta følge etter Tessa med denne flasken. Flink som Tessa er går hun bare bort fra det ubehagelige, men sånt noe funer ikke for meg vet du.

Hva i all verden er det som går rundt i hodet på denne jenta når hun får det for seg at hun skal plage dyret på denne måten – når hun vet at hun ikke liker det? Er det for å fremprovosere en reaksjon? Det som er så synd er at sånt noe er garantert ikke enestående hendelser og det gjelder ve så masse voksne som barn. Sånn gjør man bare ikke og i mitt hus så forbipasserer ikke dette uten følger. Bort å fortelle henne (sånn at de andre som var rndt fikk det med seg, slem er jeg) at det er et dyr og vi gjør ikke sånn. Og et par minutter til med viktige regler. Hun ga pent fra seg flasken etterpå og like lite morsomt var det at såpeboblene hadde forsvunnet ikke så lenge før.

Man tramper bare ikke inn i mitt hus, vårt hus og oppfører seg aånn mot det ene familiemedlemmet. Ikke kom her og forvent at du kan gjøre hva du vil med henne. Hun er et dyr, en hund. Ok. Men det er et uskyldig lite vesen på 2,7 kg og 28 cm mankehøyde som bare er glad og fornøyd. Heldigvis er hun ganske stødig og har vendt seg til endel. Men jeg har altså (og jeg er kanskje dum) kjempevansker med å forstå mennesker som ikke skjønner hva et dyr og dens atferd er eller vil sette seg inn i. I det hele tatt. Hunder er forøvrig flokkdyr, det er vi mennesker som av og til tror noe annet.

Man kan stole på hundens instinkt og man kan også til en viss grad stole på at de ommer til å beskytte seg med armer og munn om de føler seg truet eller angrepet. Det ligger ikke i instinktet til en hund å bare angripe uten grunn. Men jeg stoler ikke hundre prosent på et barn som ikke vet helt hvordan man ter seg. De er jo bare barn. Jeg stoler ikke på atferd hos mennesker som ike vet hvordan man ter seg, de burde (nesten) vite bedre. Respekter meg, respekter min familie og respekter min lille, snille og i utgangspunktet uskyldige pelsball som bare vil oss mennesker godt.

(Vi har en liten en som er lett å like, men så hører man andre fortelle og jeg kjenner det bobler litt i meg. Jeg har hatt en stor, sort en tidligere:))


Legg igjen en kommentar