Flyttet – takknemlig.

Jeg er takknemlig for mye. Jeg kan føle meg heldig for mye. Glad for at vi har vårt eget som vi kan gjøre hva vi vil med. Glad for at vi kan klippe den store busken helt ned for å finne ut at særlig pent ble det sikkert ikke, men det ble kult da. Og uhyre morsomt der og da. Det ble litt sånn som i sangen «Julepresangen» til Alf Prøysen der en liten gutt skal lage julepresang til mammaen sin. Starter med et kassebord som skal bli til sybord/skrin til å til slutt ender opp som en spekefjøl. Det var en stor busk og ble… et lite spøkelsestrestamme. Halloween snart da:)

Både før, under og etter flyttingen så var jeg veldig spent på hvordan det her skulle gå for Oliver. En ting er vi voksne som vet hele tiden hva som foregår, men stakkars uskyldige llille Oliver som ikke alltid skjønner hva som skjer. Eller han skjønner vel hva som skjker stort sett hele tiden, men jeg vil tro at for et lite barn er det ikke like lett å få oversikt. Spesielt for Oliver som da knyter seg så sterk til de han syns er verdt å knytte seg til. En kan si hva søren en vil om at barn er så lettilpasselige, men det er ikke bare å flytte fra en på samme alder som man har lekt sammen med hver dag i to år. Samme med de voksne i barnehagen og spesielt de som har htt tettest kontakt med han. Selvfølgelig også familien, men der ligger det en visshet om å få treffe de igjen. Det er det ikke sikkert skjer med den gamle barnehagen.

En ting er den gamle barnehagen. En annen er det å starte helt på nytt med noen kjente og en haug ukjente moment. Kjempespent på den nye barnehagen, om de skulle ta godt imot han og om det skulle gå greit for han tross manglende tilrettelegging i starten. Dette på grunn av kort frist for ppt og ting tar jo tiiid. Jeg må klappe litt i hendene for at de første dagen visste hvem Oliver var. Både voksne OG barna. De hadde forberedt og var glade for å ha oss der. Mange barn på alder med Oliver og jevn fordeling i kjønn blandt ansatte.

Det egentlige poenget mitt her er Oliver. Det er litt vanskelig å skrive, for det blir automatisk sånn at man sitter med en klump i halsen. Vi har da en femåring som (naturlig nok) er super altså. Han vil klare, han vil gjøre ting bra, han vil passe inn go gjør alt for det. Han vet at han må og kommer ikke med store protestene. Han er en gutt som utad blandt andre virker som en tillitsfull og veldig snill og moden unge. Noe han jo også er. Så til de grader også. Han er også en som man må lese for å se hva som plager. Han er ikke et barn man må snakke hardt til, gjør man det så ser man et barn som kryper og sånn skal det ikke være. Jeg er veldig var på det og ser også at han tenker. Han tenker ofte så mye at jeg hører det knaker. Han tenker modent, noen ganger litt for. Tar på seg bekymringer og tanker som et barn på hans alder ikke skal ha. Han har som regel rett i alt det han tenker og føler, men han sier det sjeldent. Eller han sier det til oss, men jeg får inntrykk av at han føler det er flaut eller.. ja. Sånn kan alle tenker innimellom men igjen da. Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg ser hvor mye forventninger og tanker han har om seg selv uten at han nødvendigvis sier det.

Siste dagene før barnehagestarten her så gikk han ofte med vondt i magen og spiste ikke særlig mye. Han gledet og gruet seg. Dagen kom og han orket knapt en halv yoghurt til frokost hjemme. Kom oss inn porten og den beste kommentaren fra to barn som var ute: «ÅÅh, er det du som er Oliver Leon? Hei hei!». Kom oss inn, fikk snakket med primærkontakten og han fikk hilst på sikkert alle barna innen den første timen. Etterhvert når vi var der så hvisket han i øret til Espen at han gruet seg ikke lenger, for alle var så snille med han her. Han sa også det når vi kom hjem på kvelden at «når jeg kom inn i gangen i barnehagen i dag og hilste på han ene så bestemte jeg å svelge grueseg og slippe ut gledeseg».

Han er altså en sånn fantastisk person som jeg ikke skjønner hvorfor jeg er så heldig å ha som snn og som jeg ikke skjønner hvor «kommer fra». Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre ti ganger mer for han, forhan fortjener så mye mer. Når han selv sier «Mamma, jeg er uendelig, uendelig, uendelig glad i deg» ved leggetid så minner det meg på hvor heldig jeg er. Hver kveld.

Dag etter dag har gått og det virker som det går bra i barnehagen. Han har masse barn som vil leke med han, men han er veldig usikker ennå. Det er også veldig, veldig deilig å ha en så oppegående primærkontakt til han som begynner å se hvilke trekk som viser når han er usikker og når han er lei seg eller veldig, veldig glad. Hun/de bekrefter for oss at han er en så fin og tillitsfull go snill og god gutt. De serDe jo selvfølgelig at det er ting han plages med (igjen det her med oppegående ansatte i barnehagen, thank someone). men at han klarer å følge på og blir med på det meste. Det er fortsatt en ganske fersk, ny hverdag for han sånn at han er ikke mindre en dødssliten (hans egne ord) når han kommer hjem. Vi merker også på han at det skal ikke så mye til før øynene er tåresprengte så det holder. Det er jo egentlig bare bra, men hvorfor i all verden må han være så himla kvikk og bevisst?

Han har mange ganger fått det spørsmålet om han har fått noen lekevener i barnehagen/lært seg noen navn ennå. Det er jo et helt naturlig spørsmål. Men jeg ser at det gnager han endel og han syns det er vanskelig. Han bruker ganske lang tid på å lære seg nye ansikter og dertil navn. Det at et barn løper forbi gjør det også vanskelig å finne ut av hvem det er fort. Tror ikke det sittes så mye i den barnehagen, bortsett fra. Men det er jo ikke det at han ikke leker med de andre barna, men når det kommer til å vite hvem de er så syns han det er kjempevanskelig for han vet jo ikke hva de heter! Litt tilbake til det her med å passe inn og være perfeksjonist. Han vil ikke føle seg dum og drive å spør hele tiden. Man må jo gjøre det litt selvfølgelig, men dette er en ting som ikke er særlig morsomt tror jeg. Han er super på å pugge, men når man ikke ser ansiktene hele tiden så trøbler det veldig til altså. Bittelite problem for noen, stort problem for han. En ting er det, en annen ting er jo at det er endel snublekanter og benker der somg rå i ett med barnehagen. Vi prøver å jobbe med barnehagen om akkurat det der, vi har en fin dialog syns jeg.

Han er en sånn fantastisk person, jeg har ikke ord for hva og hvordan og hvorfor. Eller jo, hvorfor har vi vært så heldig med en sønn som er gjennomført god og snill? Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre ti gagner mer for han – fordi han fortjener det. Jeg er glad for at han fikk opp rommet sitt med piderman på, selv om vi skal ha inn et garderobeskap og en pult som vi ikke får hentet. Jeg gleder meg til vi får opp lekerommet hans sånn at vi kan pakke ut alle leker og… alt! Alt det kjente og kjære. Få kjøpt en musikkspiller som spiller god dansemusikk og kanskje en discokule i taket? Jeg skulle ønske jeg fikk gjort det helst i går, men det går ikke. Om kvelden når han sier til meg «Mamma? Jeg er uendelig, uendelig, uendelig glad i deg» så minner det meg på hvor heldig jeg er. Hver eneste kveld. Det er ingenting så vakkert som et sovende barn, ingenting så godt som å våkne midt på natten av at ens eget barn kryper inntil deg for å legge de kalde føttene sine mot dine. Det er fantastisk å kjenne hånda itil barnet prikke på skulderen til akkurat det for at de lurer på noe og samtidig stoler nok på deg til å komme med et godt nok svar. Og jeg er glad jeg har et barn som har vett nok til å gi verdens beste knusekoser<3

20130928_141047


Legg igjen en kommentar