Heaviest woman on record (Dr. Phil) – jaddam…

Dr. Phil er på nå med programtittel «Heaviest woman on record». Temaet overvekt er noe jeg er innom hver dag inne i hodet mitt. Jeg er stor, feit, tjukk.. hva du nå enn vil kalle det. Langt, langt, laaaangt unna denne damen, men jeg kjenner det stikker litt. Det kommer heller aldri til å gå så langt og jeg vet jeg ikke er den største. Men det tynger mentalt og jeg tenker alltid på hva jeg putter i munnen eller hva jeg kjøper på butikken.

Jeg har aldri vært spesielt åpen om det, sånn bortsett fra til de jeg føler meg trygg på eller det har falt seg naturlig. Jeg vet at jeg bortsett fra utsiden har et sterkt indre og ingenting vondt med meg. Jeg ble fortalt som ung at jeg skulle begynne å trene for å gå ned i vekt, når jeg i dag ser at sånn jeg følte meg da ikke var riktig selvbilde. Jeg er redd for at det ikke har gjort ting bedre. Jeg har lenge ikke hatt et godt forhold til mat, men mat må man jo ha. Det har vært snakket om noen år nå at det ser ut til å være en sammenheng mellom øyediagnose og overvekt spesielt hos kvinnene?

Det hadde vært utrolig godt å bare støtte seg til noe men skal jeg være ærlig, så føler jeg at det bare blir unnskyldninger. Nei, det er ikke (for meg) enkelt å gå nedover. Jeg kjemper og spiser lite, jeg tar en pause der jeg spiser normalt og går oppover eller står stille. Det er ikke for ingenting at det er hardt med livsstilsending og det er mye man kan angre på. Jeg kan angre på at jeg har spist nok med god mat (for det har jeg tidligere) og det gjør stort sett de fleste med overvekt. Som feit er det ikke festlig å gå på butikken for uansett hva man putter i handlevognen føler man at det blir feil. I dag var størsteparten av tingene vi puttet ned grønnsaker, det mest usunne var vel nøtter. Likevel så føler jeg at jeg går gjennom butikken uten å møte særlig mange. Ikke det at jeg går med blikket ned i bakken men det føles sånn.

At andre ukjente slenger med leppa er heller ikke noe morsomt eller kanskje ennå verre at kjente gjør det. Jeg har superhørsel og en hjertesvamp under alt fettet. Er du eller har du gjort sånt noe mot noen så kan du være kjempestolt av deg selv, for det er en sånn ufølsom/tankeløs man ønsker å være? Måler du meg opp og ned bak min rygg, så håper jeg du liker det du ser og at du ikke kaster bort tiden din.

Jeg hater selv at jeg er sånn samtidig som jeg vet at det kunne være verre. Jeg spiser i dag normalt til vanlig og er mer bevisst enn normalen på hva jeg dytter i meg. Jeg kan sette meg på en sykkel, jeg tar meg gjerne en tur i skogen med gutta uten å slite noe nevneverdig med det. Jeg drar på stranda om sommeren og bader uten at det skulle bry noen. Vi tar oss gjerne en tur på restaurant uten at det skulle være noe problem. Det ligger selvfølgelig under for meg at jeg ikke liker å spise foran andre. For å være et godt eksempel for minien så må jeg la sånne «issues» ligge, men jeg hater å være sånn. Aller mest for han. Og for Espen. Jeg vet at jeg er god nok men samtidig så føler jeg ikke det. Jeg har lyst til å være en som begge de to kan være stolt av å gå sammen med, jeg føler ikke at jeg er det selv.

Jeg vet at det er meg men at det også finnes folk som tror det er bare å ta seg en joggetur. Jeg kan selvfølgelig jogge, men jeg holder naturligvis ikke like lenge som før. Legen ville at jeg skulle ta operasjon samtidig som han i samme setning sa han var skeptisk, jeg vil ikke det. Jeg vet at det for noen kan virke rart men neitakk. Det beste for meg er å finne en måte å leve normalt på uten at det skal bli for mye pes med maten. Mat kan man ikke kvitte seg med men er et problem for det. Æsj og fysj, det skal ikke være enkelt. Jeg vil gjerne kunne spise en potet i et selskap uten at det skal være så rart. Men jeg hater det.

Jeg er vanligvis ingen negativ person og føler ikke for å være det nå heller, men jeg føler å få fram at jeg vet og jeg tenker altfor mye. Det er «min ting» til å problemer med, selv om det mest satte er synet. Akkurat for tiden så føler jeg meg ikke spesielt ålreit når jeg går med et øyelokk som er vellykket operert og et som ikke er operert ennå og hele øyepartiet er litt skeivt. Dette samtidig som at det nettopp har vært både bursdag og nasjonaldag (uuunnskyldninger) og jeg føler at jeg hvertfall ikke skal spise på en uke minst. Jeg gir aldri opp og jeg kjemper, men jeg det jammen meg ikke enkelt.

Uforståelig babbel igjen?:)


  1. Du er flink Silje, føler med deg, mat er no herk! skulle ønske man kunne få den inn i pilleform og slippe å stresse med vekten. Anyways, skulle bare si at du er en flott «søster» og uansett utseende vil du alltid være en av mine favorittpersoner! Er veldig glad i deg og «girl you’re amazing, just the way you are» <3. Stooooor klem :*

Legg igjen en kommentar