Arlige arkiv: 2013

Beskyttet: Jeg forundrer meg

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:


Flyttet – takknemlig.

Jeg er takknemlig for mye. Jeg kan føle meg heldig for mye. Glad for at vi har vårt eget som vi kan gjøre hva vi vil med. Glad for at vi kan klippe den store busken helt ned for å finne ut at særlig pent ble det sikkert ikke, men det ble kult da. Og uhyre morsomt der og da. Det ble litt sånn som i sangen «Julepresangen» til Alf Prøysen der en liten gutt skal lage julepresang til mammaen sin. Starter med et kassebord som skal bli til sybord/skrin til å til slutt ender opp som en spekefjøl. Det var en stor busk og ble… et lite spøkelsestrestamme. Halloween snart da:)

Både før, under og etter flyttingen så var jeg veldig spent på hvordan det her skulle gå for Oliver. En ting er vi voksne som vet hele tiden hva som foregår, men stakkars uskyldige llille Oliver som ikke alltid skjønner hva som skjer. Eller han skjønner vel hva som skjker stort sett hele tiden, men jeg vil tro at for et lite barn er det ikke like lett å få oversikt. Spesielt for Oliver som da knyter seg så sterk til de han syns er verdt å knytte seg til. En kan si hva søren en vil om at barn er så lettilpasselige, men det er ikke bare å flytte fra en på samme alder som man har lekt sammen med hver dag i to år. Samme med de voksne i barnehagen og spesielt de som har htt tettest kontakt med han. Selvfølgelig også familien, men der ligger det en visshet om å få treffe de igjen. Det er det ikke sikkert skjer med den gamle barnehagen.

En ting er den gamle barnehagen. En annen er det å starte helt på nytt med noen kjente og en haug ukjente moment. Kjempespent på den nye barnehagen, om de skulle ta godt imot han og om det skulle gå greit for han tross manglende tilrettelegging i starten. Dette på grunn av kort frist for ppt og ting tar jo tiiid. Jeg må klappe litt i hendene for at de første dagen visste hvem Oliver var. Både voksne OG barna. De hadde forberedt og var glade for å ha oss der. Mange barn på alder med Oliver og jevn fordeling i kjønn blandt ansatte.

Det egentlige poenget mitt her er Oliver. Det er litt vanskelig å skrive, for det blir automatisk sånn at man sitter med en klump i halsen. Vi har da en femåring som (naturlig nok) er super altså. Han vil klare, han vil gjøre ting bra, han vil passe inn go gjør alt for det. Han vet at han må og kommer ikke med store protestene. Han er en gutt som utad blandt andre virker som en tillitsfull og veldig snill og moden unge. Noe han jo også er. Så til de grader også. Han er også en som man må lese for å se hva som plager. Han er ikke et barn man må snakke hardt til, gjør man det så ser man et barn som kryper og sånn skal det ikke være. Jeg er veldig var på det og ser også at han tenker. Han tenker ofte så mye at jeg hører det knaker. Han tenker modent, noen ganger litt for. Tar på seg bekymringer og tanker som et barn på hans alder ikke skal ha. Han har som regel rett i alt det han tenker og føler, men han sier det sjeldent. Eller han sier det til oss, men jeg får inntrykk av at han føler det er flaut eller.. ja. Sånn kan alle tenker innimellom men igjen da. Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg ser hvor mye forventninger og tanker han har om seg selv uten at han nødvendigvis sier det.

Siste dagene før barnehagestarten her så gikk han ofte med vondt i magen og spiste ikke særlig mye. Han gledet og gruet seg. Dagen kom og han orket knapt en halv yoghurt til frokost hjemme. Kom oss inn porten og den beste kommentaren fra to barn som var ute: «ÅÅh, er det du som er Oliver Leon? Hei hei!». Kom oss inn, fikk snakket med primærkontakten og han fikk hilst på sikkert alle barna innen den første timen. Etterhvert når vi var der så hvisket han i øret til Espen at han gruet seg ikke lenger, for alle var så snille med han her. Han sa også det når vi kom hjem på kvelden at «når jeg kom inn i gangen i barnehagen i dag og hilste på han ene så bestemte jeg å svelge grueseg og slippe ut gledeseg».

Han er altså en sånn fantastisk person som jeg ikke skjønner hvorfor jeg er så heldig å ha som snn og som jeg ikke skjønner hvor «kommer fra». Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre ti ganger mer for han, forhan fortjener så mye mer. Når han selv sier «Mamma, jeg er uendelig, uendelig, uendelig glad i deg» ved leggetid så minner det meg på hvor heldig jeg er. Hver kveld.

Dag etter dag har gått og det virker som det går bra i barnehagen. Han har masse barn som vil leke med han, men han er veldig usikker ennå. Det er også veldig, veldig deilig å ha en så oppegående primærkontakt til han som begynner å se hvilke trekk som viser når han er usikker og når han er lei seg eller veldig, veldig glad. Hun/de bekrefter for oss at han er en så fin og tillitsfull go snill og god gutt. De serDe jo selvfølgelig at det er ting han plages med (igjen det her med oppegående ansatte i barnehagen, thank someone). men at han klarer å følge på og blir med på det meste. Det er fortsatt en ganske fersk, ny hverdag for han sånn at han er ikke mindre en dødssliten (hans egne ord) når han kommer hjem. Vi merker også på han at det skal ikke så mye til før øynene er tåresprengte så det holder. Det er jo egentlig bare bra, men hvorfor i all verden må han være så himla kvikk og bevisst?

Han har mange ganger fått det spørsmålet om han har fått noen lekevener i barnehagen/lært seg noen navn ennå. Det er jo et helt naturlig spørsmål. Men jeg ser at det gnager han endel og han syns det er vanskelig. Han bruker ganske lang tid på å lære seg nye ansikter og dertil navn. Det at et barn løper forbi gjør det også vanskelig å finne ut av hvem det er fort. Tror ikke det sittes så mye i den barnehagen, bortsett fra. Men det er jo ikke det at han ikke leker med de andre barna, men når det kommer til å vite hvem de er så syns han det er kjempevanskelig for han vet jo ikke hva de heter! Litt tilbake til det her med å passe inn og være perfeksjonist. Han vil ikke føle seg dum og drive å spør hele tiden. Man må jo gjøre det litt selvfølgelig, men dette er en ting som ikke er særlig morsomt tror jeg. Han er super på å pugge, men når man ikke ser ansiktene hele tiden så trøbler det veldig til altså. Bittelite problem for noen, stort problem for han. En ting er det, en annen ting er jo at det er endel snublekanter og benker der somg rå i ett med barnehagen. Vi prøver å jobbe med barnehagen om akkurat det der, vi har en fin dialog syns jeg.

Han er en sånn fantastisk person, jeg har ikke ord for hva og hvordan og hvorfor. Eller jo, hvorfor har vi vært så heldig med en sønn som er gjennomført god og snill? Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre ti gagner mer for han – fordi han fortjener det. Jeg er glad for at han fikk opp rommet sitt med piderman på, selv om vi skal ha inn et garderobeskap og en pult som vi ikke får hentet. Jeg gleder meg til vi får opp lekerommet hans sånn at vi kan pakke ut alle leker og… alt! Alt det kjente og kjære. Få kjøpt en musikkspiller som spiller god dansemusikk og kanskje en discokule i taket? Jeg skulle ønske jeg fikk gjort det helst i går, men det går ikke. Om kvelden når han sier til meg «Mamma? Jeg er uendelig, uendelig, uendelig glad i deg» så minner det meg på hvor heldig jeg er. Hver eneste kveld. Det er ingenting så vakkert som et sovende barn, ingenting så godt som å våkne midt på natten av at ens eget barn kryper inntil deg for å legge de kalde føttene sine mot dine. Det er fantastisk å kjenne hånda itil barnet prikke på skulderen til akkurat det for at de lurer på noe og samtidig stoler nok på deg til å komme med et godt nok svar. Og jeg er glad jeg har et barn som har vett nok til å gi verdens beste knusekoser<3

20130928_141047


Til den surmaga kjerringa på Galleri Oslo

Vi har akkurat hentet sønnen vår fra en ukes barneleir med blindeforbundet. Vi er veldig glad for å se han igjen og spente på å høre alt det morsomme han hadde gjort. Leder Sigrid fortalte også og det hørtes ut som en uke vi voksne skulle vært med på også!

Så går vi opp, kjøper en bolle hver og setter oss rett ved rullebåndene. Spiser bollen og Oliver spør deretter om han kan få ta båndene ned og opp igjen en gang. Vi sier ja og vi vet også at han ikke gjør noe stort ut av seg. Han på vei ned og en dame på vei opp (med en mann også) som spør om det er vår gutt og sier at «unger har da ikke lov til slikt, det er en sikkerhetsvakt der som passer på» og strener bare videre. Pappaen reiser seg for å se ordentlig og der står gutten stille på båndet, går pent av og ser litt ut av vinduet. Sikkerhetsvakten som gikk samme retningen som Oliver gjorde gikk da bare rett forbi uten å ha noen planer om å i det hele tatt stoppe. Oliver kommer opp igjen blid og fornøyd for at vi stolte nok på han til at han kan være ansvarlig og glad for å i det hele tatt å ha fått lov.

Jeg er enig i at det er ikke den beste stedet å la ungen gå mer enn en meter unna en voksen. Eller at rulletrapper/bånd er leketøy. Han får ikke leke seg i trapper, heller ikke her hjemme fordi jeg er redd for trappetroll. Men kjære vene, skal ikke ungene få lov til å prøve seg og utforske litt? Skal ikke ungene pent få stå på disse rullebåndene selv? Har du som person mer rett på det? Spiste du sursild til frokost eller er du generelt ikke noe glad i barn?

Uansett svar så gir ikke det deg grunn til å uttale deg til noen på en sånn måte. Selv hvor tungt jeg kunne tatt det eller hvor mye det kunne ha ødelagt dagen, så gjorde det ikke det i det hele tatt. Jeg er sikker i min sak og vi hadde det koselig både på hjemveien og i bursdagsfeiring. Bryr meg ikke nå heller, men det er bare så unødvendig! Og værsågod du sure damen. Her er surmagen din tilbake:)

Det burde ikke overraske meg hvor sneversynte eller whatnotsynte folk er. Noen ser ikke sine egne feil og lever på å nedverdige andre enn seg selv. Jeg håper disse er stolte av å være nettopp seg selv, ellers ville alt vært bortkastet.

Jeg er ikke feilfri og lærer fortsatt:D


Heaviest woman on record (Dr. Phil) – jaddam…

Dr. Phil er på nå med programtittel «Heaviest woman on record». Temaet overvekt er noe jeg er innom hver dag inne i hodet mitt. Jeg er stor, feit, tjukk.. hva du nå enn vil kalle det. Langt, langt, laaaangt unna denne damen, men jeg kjenner det stikker litt. Det kommer heller aldri til å gå så langt og jeg vet jeg ikke er den største. Men det tynger mentalt og jeg tenker alltid på hva jeg putter i munnen eller hva jeg kjøper på butikken.

Jeg har aldri vært spesielt åpen om det, sånn bortsett fra til de jeg føler meg trygg på eller det har falt seg naturlig. Jeg vet at jeg bortsett fra utsiden har et sterkt indre og ingenting vondt med meg. Jeg ble fortalt som ung at jeg skulle begynne å trene for å gå ned i vekt, når jeg i dag ser at sånn jeg følte meg da ikke var riktig selvbilde. Jeg er redd for at det ikke har gjort ting bedre. Jeg har lenge ikke hatt et godt forhold til mat, men mat må man jo ha. Det har vært snakket om noen år nå at det ser ut til å være en sammenheng mellom øyediagnose og overvekt spesielt hos kvinnene?

Det hadde vært utrolig godt å bare støtte seg til noe men skal jeg være ærlig, så føler jeg at det bare blir unnskyldninger. Nei, det er ikke (for meg) enkelt å gå nedover. Jeg kjemper og spiser lite, jeg tar en pause der jeg spiser normalt og går oppover eller står stille. Det er ikke for ingenting at det er hardt med livsstilsending og det er mye man kan angre på. Jeg kan angre på at jeg har spist nok med god mat (for det har jeg tidligere) og det gjør stort sett de fleste med overvekt. Som feit er det ikke festlig å gå på butikken for uansett hva man putter i handlevognen føler man at det blir feil. I dag var størsteparten av tingene vi puttet ned grønnsaker, det mest usunne var vel nøtter. Likevel så føler jeg at jeg går gjennom butikken uten å møte særlig mange. Ikke det at jeg går med blikket ned i bakken men det føles sånn.

At andre ukjente slenger med leppa er heller ikke noe morsomt eller kanskje ennå verre at kjente gjør det. Jeg har superhørsel og en hjertesvamp under alt fettet. Er du eller har du gjort sånt noe mot noen så kan du være kjempestolt av deg selv, for det er en sånn ufølsom/tankeløs man ønsker å være? Måler du meg opp og ned bak min rygg, så håper jeg du liker det du ser og at du ikke kaster bort tiden din.

Jeg hater selv at jeg er sånn samtidig som jeg vet at det kunne være verre. Jeg spiser i dag normalt til vanlig og er mer bevisst enn normalen på hva jeg dytter i meg. Jeg kan sette meg på en sykkel, jeg tar meg gjerne en tur i skogen med gutta uten å slite noe nevneverdig med det. Jeg drar på stranda om sommeren og bader uten at det skulle bry noen. Vi tar oss gjerne en tur på restaurant uten at det skulle være noe problem. Det ligger selvfølgelig under for meg at jeg ikke liker å spise foran andre. For å være et godt eksempel for minien så må jeg la sånne «issues» ligge, men jeg hater å være sånn. Aller mest for han. Og for Espen. Jeg vet at jeg er god nok men samtidig så føler jeg ikke det. Jeg har lyst til å være en som begge de to kan være stolt av å gå sammen med, jeg føler ikke at jeg er det selv.

Jeg vet at det er meg men at det også finnes folk som tror det er bare å ta seg en joggetur. Jeg kan selvfølgelig jogge, men jeg holder naturligvis ikke like lenge som før. Legen ville at jeg skulle ta operasjon samtidig som han i samme setning sa han var skeptisk, jeg vil ikke det. Jeg vet at det for noen kan virke rart men neitakk. Det beste for meg er å finne en måte å leve normalt på uten at det skal bli for mye pes med maten. Mat kan man ikke kvitte seg med men er et problem for det. Æsj og fysj, det skal ikke være enkelt. Jeg vil gjerne kunne spise en potet i et selskap uten at det skal være så rart. Men jeg hater det.

Jeg er vanligvis ingen negativ person og føler ikke for å være det nå heller, men jeg føler å få fram at jeg vet og jeg tenker altfor mye. Det er «min ting» til å problemer med, selv om det mest satte er synet. Akkurat for tiden så føler jeg meg ikke spesielt ålreit når jeg går med et øyelokk som er vellykket operert og et som ikke er operert ennå og hele øyepartiet er litt skeivt. Dette samtidig som at det nettopp har vært både bursdag og nasjonaldag (uuunnskyldninger) og jeg føler at jeg hvertfall ikke skal spise på en uke minst. Jeg gir aldri opp og jeg kjemper, men jeg det jammen meg ikke enkelt.

Uforståelig babbel igjen?:)


17. mai 2013 i bilder!

Fin dag med fine folk som jeg håper koste seg hos oss. Tror vi gråt sukkerlattertårer til slutt jeg:) Gratulerer med dagen!