Lenge siden – tanker i hytt og gevær. Men egentlig ganske samlet.

Det skjer meget lite her altså. Men i kveld tenkte jeg å se om jeg fant noen bilder å legge ut. Det har blitt lite bilder det siste halve året hvertfall. Men vi har hatt et år som har vært langt og til tider litt vanskelig og seigt. Nå ser det ut som noe av det kan løse seg opp ganske snart da. Og så må vi bare komme oss gjennom en stappfull november først.

Det er rart med det, for det meste jeg skriver om er Oliver. Det er forsåvidt ikke rart når det er han som er er den beste og fortjener hele verden. Vi har vært syke den siste uken og jeg har som vanlig megadårlig samvittighet når jeg ikke føler jeg gjør nok for han. Det er ikke det at jeg skal holde han i hånda hele veien eller hele dagen, men samtidig så fortjener han det jo:P
Vi har det siste halvåret prutet og prutet på Ullevål for å få tilsendt to enkle legeerklæringer sånn at vi kan søke om grunnstønad og hjelpestønad. Og så var vi innom fastlegen i dag for at vi skulle få henvisning til mandel og polyppoperasjon på Oliver. Da tok vi opp det her hos han og han sier jo da med en gang at ta med søknadene så kan HAN skrive legedelen. Jaaada, holy moly! Hvorfor har vi ikke gjort det før? BLÆ! Men fint at det ordner seg.

Vi skal på foreldrekurs til helgen, som vi har vært på de to siste årene. Jeg gleder meg som vanlig, kommer alltid noe nyttig ut av det her. Og så gjør jeg meg opp noen tanker som jeg spinner videre på. Det går litt i det samme som forrige innlegg, men kanskje mer konkret. Vet ikke, klarer ikke helt å lese gjennom det nå. Men det er ting som:
«Ser du ikke det da? Jammen, du ser jo det?» Den setningen skjærer meg langt inn i hjerterota. Eller har begynt. For tenk om han ikke ser det da? Og hvordan han føler seg da? At han ser at andre ser men ikke han? Jeg vet veldig godt selv hvordan det kan føles og derfor er jeg var på det. Det er vanskelig for andre å forstå – helt i orden. Men det er ikke gitt at den følelsen en sitter igjen med blir bedre. Hvorfor kan ikke jeg når han/hun kan… Man føler seg ofte dum.
«Hodet ditt er i veien så jeg ser ikke» Går på litt det samme som over. Han må ha hodet der for å kunne se. Han vil ha med seg det andre får med seg?
«Skjerp deg, det er ikke så farlig» Handler mest om lyder han ikke ser eller ting han kjennes fysisk som han ikke får med seg. AU.
«Du må da spise med kniv og gaffel» Han spiser med kniv og gaffel om han føler det går bra. Ellers så får han lov (tenk det!) til å bruke hendene sine for å kunne kjenne og gripe på maten. Han får til og med lov til å spise med hendene. Det får han og burde han få lov til. Dog synes han det er morsomt på sine premisser å gjøre det riktig med kniv og gaffel, smøre og så videre.

På et eller annet tidspunkt har jeg sikkert sagt alt det her selv. Det er det som gjør det litt vanskeligere. Men jeg er ikke feilfri og jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke hjelper med dårlig samvittighet for det. Som regel så får vi pratet og jeg ordnet opp i om det er noe. Men akkurat det her med syn er et sårt punkt og det kommer det nok alltid til å være. Nettopp fordi at alle er så forskjellig. Var ikke det logisk kanskje.

Det positive nå er at han har snudd litt i matveien. Rynker ikke så mye på nesen lenger når han må smake på noe, men er ikke komfortabel med alt. Han spiser selv om han ikke spiser mye. Det er sikkert 200 ganger bedre enn det var i fjor. Barnehagen har begynt å merke bedring også, er så veldig glad for å ha en sånn barnehage som følger opp på den måten. Hvertfall når jeg hører (på foreldrekurs kommer det veldig mye frem) på hvordan andre kan ha det.

Men jeg syns den bloggen her fortjener noen flere bilder. Så jeg skal få se om jeg får dyttet inn noen. Har liksom prioritert litt den kreative siden, selv om den ikke har vært veldig aktiv den heller. Over jul eller sånt noe så blir det sikkert rolig igjen:P Men next: Bilder!


Legg igjen en kommentar