Sånn kan det gå når man ikke får sove

Jeg fant frem igjen noe jeg skrev ned i en bok natt til lørdag. Natt ja, for jeg fikk ikke sove og jeg lå bare å tenkte. Jeg er sånn i perioder at jeg ikke får sove helt og da blir det som regel til at man blir liggende å tenke på et eller annet. Tror jeg satt et par timer på sofaen jeg, men så fikk jeg sove etterpå også da:

Nå har jeg tullet dynen rundt meg og satt meg i sofakroken.n Midt på natten… fordi jeg ble liggende å tenke. Tankene stopper meg av og til fra å sove.

Jeg ble først liggende å tenke på Oliver. Så fortsatte dette til at jeg har verdens mest fantastiske lille 4årig gutt til sønn, som er snill og god. Han gjør det aller meste veldig bra og er redd for å gjøre feil. Han er en gutt som er harmonisk og grei. En smart liten tøysekopp som kanskje av og til vet hvor han skal trå for å få noe i retur fra meg.

Det er nok godt mulig at jeg er en aldri så liten hønemor. For selv om den aktive, ikke så lille lengre, gutten min skal få lov til å å slå seg og få klatre noen hinder, så skal jeg ærlig innrømme at jeg er litt ekstra forsiktig med det aller mest dyrbare jeg har. Overbeskyttende? Det kan ingen fortelle meg at jeg er. Kanskje noen eksempler på hvorfor:

I barnehagen. Oliver har falt og slått seg. Ansatt forteller det når vi henter. Ok, det var nok vondt men sånt skjer. Han ville kanskje sett steinen han snublet i litt før med normalt syn, men man kan ikke pakke han inn i ti lag bomull og stoppe han fra å være barn heller. Klart det stikker litt. Det neste den ansatte sier er litt verre: Oliver falt og slo seg. Men det var litt sårt fordi han ville ikke ha trøst og heller være for seg selv. Man kan selvfølgelig ikke tvinge seg på han. Jeg har selv vokst opp med av og til å få kjeft fordi jeg gråt eller at det ikke passet seg. Av den erfaringen har jeg lært at følelser må ut på et eller annet tidspunkt. Det å «bære på» en gråteball i halsen er ikke noe godt og det gjør så ulidelig vondt å ikke få utløp for hva enn det måtte være. Jeg er fortsatt den dag i dag ikke noe god til å få ut alle følelser på riktig måte. Det svir langt inn i hjerterota når han driver med «skjuling». Ordet har jeg adoptert fra et av de mange gode foredragene vi har vært på. Dette er bare et eksempel.

Disse tankene mine har ved et par anledninger vært så ille på kvelden at jeg har tatt med meg dynen inn og lagt meg hos gutten. Vekt han midt på natten kun for å høre om det går bra med han. Jeg tar meg selv av og til i å spør for mye og da lar jeg han være en stund. Masing er fy-fy. Det som kan være godt (som i natt) er at jeg kjenner min sønn så godt at jeg kan spør han om konkrete situasjoner hendt de siste dagene, som jeg vet han har reagert på eller trukket seg inn i seg selv for, som han ikke har fortalt oss om. Det vonde med det er jo det samme. At det stemmer. Eller så trenger det ikke være så konkret, men ting som bare blir fortalt fordi han har tenkt på det en stund.

– Når alle barna er i barnehagen så ser jeg ikke alle barna. Da er det mange barn.
– Jeg sa unnskyld for at jeg veltet glasset. Det var et uhell. Jeg så det ikke fordi det gikk så fort…
– Jeg så ikke alle stenene på stranda. Eller tanna (tangen). Men mamma, kanskje når jeg blir åtte år så ser jeg de? Kanskje når jeg blir voksen? (litt AU i hjertet der ja)
– Jeg klarte ikke å finne den boken jeg ville ha. Jeg prøvde å lete.
– Det var sterkt lys ute, så jeg så ikke at jeg kom borti/gikk på noe.
– Mamma, X dyttet meg i barnehagen. Da ble jeg lei meg… (Det han kanskje ikke har sett i NOEN av tilfellene var at X snublet litt og kom borti Oliver uten vilje)

Jeg kunne ha nevnt mange flere ting. Det som har vært viktig for meg hele veien har vært at andre ikke skal gå rundt å si «stakkars» eller syns synd på hverken han eller meg, men heller prøve å forstå og ta hensyn. I stedenfor å si «ser du ikke den?» eller «nei, nå får du se/klare det selv» – si heller at «jeg kan hjelpe deg om du ønsker».

Det nytter ikke å bli oppgitt/sinna fordi han ikke ser en ting som er åpenlyst for andre. Det gjør ting mye verre for han. Det han trenger eller har av selvtillit kan forsvinne fort på den måten. Så lenge det ikke er med vilje og ondskap, så er det bare en ting/et uhell. Å jage opp for en filleting har jeg aldri skjønt meg på.Det nytter ikke å himle med øynene når jeg tar han i forsvar gang på gang og sier «jeg tror ikke han ser/så det…»

Jeg er ingen fasit på hvordan han ser, vi har to par øyne som er like men likevel ukjent ulike. Det jeg ganske sikkert kan si er at følelsesmennesket han har i seg er likt mitt. Det er vel gjerne også derfor jeg tar han litt ekstra i forsvar om det skulle være noe.

Ingen kan ta fra en tanker og bekymringer som er reelle og valide.

Det er klart at Oliver er en helt normal gutt som følger sine jevnaldrende og barna i barnehagen slåss om å få leke med. Jeg skal ikke stoppe han fra hverken det eller det å kunne bli eller ville gjøre akkurat hva han ville når han blir stor.

Han har en sans som er svekket. En av fem er ganske mye sann i det store hverdagsbildet. For Oliver så burde det bety at han vet om det, men at han klarer seg så normalt som mulig med det hensynet som bør taes og den tilretteleggingen som skal være der. Uten å gjøre en stor sak ut av det.

For meg (egentlig oss, men det er jo inne i mitt hode dette her, midt på natten) så betyr det å være del av et hverdagsansvar som gjør alt det kan for å gi Oliver et så bra liv som mulig utover de vanlige pliktene som mamma. Det betyr å hver eneste dag alltid ha en tanke i bakhodet om at «det er ikke sikkert det er så lurt/det kan være bra/følge med på tegn som tilsier at det foregår noe oppe i hodet hans eller han har en nystagmus som går villt fordi han er sliten».

Alt dette her for at han skal kunne fordele energiporsjonen sin som normaltseende kan utover en dag. Det er mange ekstra utfordringer underveis og ekstra ressurser som blir brukt – rimelig usynlig. Det er kanskje vanskelig for foreldre uten en sånn utfordring å forstå eller fatte, men jeg tror også godt at endel likevel forstår endel. Men er det en person i hele verden det er verdt å gjøre dette for, så er det Oliver. Han er spesiell på den gode måten, tross i den lille synsnedsettelsen så klarer han seg godt. Igjen på den måten at han alltid klarer å lure fram et smil uansett hvordan dagen hans har vært<3 Jeg er evig takknemlig for at jeg har nettopp han til sønn, han gjør livet mitt ca. tusen ganger rikere. Min lille godklump<3

Så jada. Jeg var så utgrått når jeg var ferdig med siste avsnittet at da orket jeg ikke mer. Egentlig mest glede fordi jeg har det så fint. Og så er jeg så takknemlig for de som tør å spør og virkelig bryr seg.
Dagen derpå var vi i 30årslag og da var det et par episoder som gledet oss litt. Dette skrev jeg også opp i notatboken:

Oliver hos farmor i den nye leiligheten:
Han fikk mulighet til å orientere seg i leiligheten selv avslappet. Brukte kanskje ti minutter på det. Når han da noen minutter etter det, i samtale med oss andre, sa han måtte tisse så sa vi han bare kunne gjøre det selv. Da oppdaget vi at han selv gikk rett bort til badet for å tisse. Han hadde memorert og orientert seg på husk!

Halvveis ut i bursdagen sitter vi rundt bordet for å spise kaker. «Plutselig» kommer spørsmålet: Mamma? Hvor er L?
– Mamma: L sitter borte i sofaen han.
– Oliver: Hvorfor gjør han det da?
– Mamma: Jo fordi der sitter han å spiser kaker, akkurat sånn som deg.
– Oliver: Men mamma? Hvem sitter ved siden av deg?
– Mamma: Ved siden av meg sitter farmor. Og så sitter pappa på andre siden av bordet og ved siden av han sitter onkel.
– Oliver: Åja!

Oliver fortsetter på sjokolademuffinsen sin og jeg blir sittende med en stolt klump i halsen fordi jeg blir rart av at han benyttet muligheten til å bruke meg for å å orientere seg litt. At han turte selv om det satt mange mennesker rundt!

Jeg tror jeg skal bare la boken bare bli liggende fremme, for det var godt å få skrevet ned også? For en gangs skyld:P Vært lite flink til å skrive ned ting, er jo lov å håpe at det kommer seg.
Nå tilbake til strikkingen, LITT hekta. Bare LITT. Adios!


Legg igjen en kommentar