Oliver og syn + generelt.

Espen ler alltid av overskriftene mine, de er alltid så fantasiløse. Men så vet jeg aldri hva som fenger heller. Da blir det kort og enkelt!

Det å bruke briller i dag er en godt over gjennomsnittet normal ting. Det å se litt dårligere enn perfekt er også veldig normalt. Så det at både jeg og Oliver ser endel dårligere enn normalt, skiller seg ikke ut fra dagens samfunn i det hele tatt. Ingen som har kommentert eller tenker over det. Og sånn vil jeg at det skal forbli, jeg ønsker at det bare skal være normalt. For Oliver er jo en helt normal unge som fungerer som alle andre unger på hans alder

Han er skarp, intelligent, veldig logisk tenkende, ser gleden i å lære noe nytt… Han er blitt en ordentlig koseklump og skravlebøtte. Han er blitt meget let å komme i kontakt med, han er stort sett blid som en sol. Han har tålmodighet som ingen andre jeg har sett før, og har en lekeglede like stor som en… ja. Et eller annet. Han tar initiativ til lek, han tar initiativ til å rydde. Han ELSKER å titte i bøker og lære nye ord. Han syns det er kjempemorsomt å tulle. Han er blitt en ordentlig guttegutt som sjarmerer de aller fleste han møter på sin vei. Snill som et lam.

Mannen i gata ville ikke tenkt noe over at han ser noe dårligere enn normalt. Med mindre man ser etter. Til og med barnehageansatte i barnehagen hans tror han ser bedre enn han egentlig gjør. Da er han flink til å lure de altså! For det er nettopp det unger er: De er utrolig flinke til å tillære seg og tilpasse seg situasjoner. Så man skal ikke la seg lure, men man skal ikke la seg bli helt stressa heller av å ikke vite hva godt man skal gjøre for han.

Vi har noe som så fint heter ansvarsgruppe. Det vil si personer som har ansvar for oppfølging av Oliver, fra forskjellige instanser – satt sammen i en gruppe. Det vil si i vårt tilfelle barnehage, PPT, synspedagog og da igjen selvfølgelig oss som foreldre.

Vi tok oss en telefonrunde til både PPT og synspedagog her i slutten av oktober 2010 etter at vi hadde vært på et foreldrekurs i regi av Assistanse. Der var det MYE informasjon om både hjelpemidler, rettigheter og ellers forskjellige måter og vinklinger å gjøre ting på. Tips og råd. Så vi fikk blod på tann og tok disse telefonene da. Det hadde blitt uansett en eller annen gang, men heller før enn siden. Etter at vi hadde gjort det skjedde ting i en forrykende fart og i midten av november allerede, dro synspedagogen vi har (som vi har truffet ved et par anledninger før) på observering av Oliver i barnehagen. Dette for å få rede på hva og om han trengte noe tilrettelegging i barnehagen. Hun var på hjemmebesøk hos oss for et års tid siden og vi fikk da inn både lese-tv og endel gode tips å ta med på veien.

Etter denne observeringen så snakket hun med barnehagen, de fikk «hjemmelekser» og et nytt møte ble avtalt med hele ansvarsgruppen, inkludert oss. Det gikk for det meste i hva hun hadde observert og funnet ut av. Det skal sies at denne damen har ben i nesa og sier hva hun mener, så jeg tror de ansatte som var med fra barnehagen fikk litt bakoversveis, for det var litt mye. Men de har ikke takket nei til utfordringen, og håper de aldri gjør det heller:) Var noe nytt for oss foreldre også, som vi egentlig burde tenke mer over og faktisk ta hensyn til. Så selv om vi ser dårlig vi også, så har vi ikke fasiten på absolutt alt. For det hun beskrev og sa hadde hun jo rett i!

Jeg håper virkelig at de vi kjenner som leser dette her virkelig tar seg tid til å lese og sette seg inn i det som blir skrevet her. For det er ganske vesentlig og viktig. Til vanlig liker jeg ikke å være vanskelig på noen måte, men når det gjelder vår sønn og hans velbehag, så MÅ vi bare være litt vanskelige og vi MÅ bare slå i bordet med det. For hva ellers ville ha skjedd om vi ikke gjorde det? Jeg håper virkelig at de som leser dette her tar seg mulighet til å forstå at en situasjon som kan se enkel ut ikke alltid er det. Slutt å være så sneversynt! Jeg håper virkelig at de som kjenner oss eller kommer til å møte oss i fremtiden ikke stigmatiserer (ordforklaring kommer: ) Oliver på noen som helst måte eller får han til å føle seg annerledes enn andre. Vi skal være åpne og han skal få vite hvilke utfordringer som ligger foran han og som han ikke klarer å finne selv. Men voksne mennesker, jeg lærte et sitat på dette foreldrekurset vi var på som jeg syns var veldig godt: «Tørk av deg medlidenheten og begynn å hjelp meg!».

Det er ikke noe synd i han? Synspedagogen sa det så fint på dette møtet vi hadde i barnehagen: Alle mennesker får hver dag utdelt en porsjon med krefter . Denne porsjonen er lik for alle, ingen som får mer eller mindre. Men hvordan denne porsjonen med krefter blir brukt er forskjellig, noen går tom før andre. De som har en kronisk sykdom tømmer kroppen for krefter fort fordi kroppen jobber uten at man kanskje trenger å gjøre noe spesielt? Noen har en psykisk sykdom og der spiser psyken opp kreftene før man aner det. Og om man ser litt dårlig, som Oliver, så bruker man kreftene fortere uten tilrettelegging. Oliver vil fortsatt være et normalt menneske, men med krefter som brukes opp fortere enn hos andre som ikke har den ekstra utfordringen. Skjult tilrettelegging. Med noe ekstra tilrettelegging så kan man si at han ville ha hatt en heeelt normal hverdag uten å måtte bruke opp disse kreftene ekstra fort og faktisk ha overskudd av krefter like lenge som alle andre synsfriske. Og ingenting er jo bedre enn det?

Vi krever ingenting, men forventer at det vi sier blir lagt merke til og hørt på. Vi ønsker ikke å snakke om Oliver og synet hans over hodet hans.  Vi prater mer enn gjerne åpent om det med de som lurer og har spørsmål, men ser aller helst at det blir gjort «på kammerset» eller på en måte som gjør at Oliver skal sitte alene rundt et bord som en uskyldig og liten unge og føle seg spesiell. For selvfølgelig er han spesiell, men positivt spesiell. På den måten at han er verdens beste og godeste Oliver!

Nedenfor limer jeg inn en god del av det som står i rapporten fra synspedagogen. Alt blir ikke med, så noe klipping og liming blir det. Og lmerk dere at dette her er skrevet for barnehagen, men det var endel punkter her som kan være hjelpsomme for de som omgås Oliver ellers også. Vi forventer altså ikke at alle skal male alle lister og dørkarmer før vi kommer på besøk:)

Fvsisk og pedaqoqisk tilretteleqqing:

– Oliver må sitte slik at lyset kommer inn bakfra eller fra siden’

– Bruke skyggelue ute for å unngå blending

– Det er viktig med jevn og god belysing i alle rom

– Oliver kan ha nytte av punktbelysing der han skal ha synsoppmerksomhet

– Materiell som brukes bør ha gode farger og kontraster

– Oliver må få sitte nærme det som presenteres og gis god tid til å se og gjerne få kjenne på

– Bøker og annet visuelt materiale kan med fordel gjennomgås på forhånd

– Bilder bør være enkle og tydelige uten for mange små detaljer, ha gode kontraster og klare, mettede farger

– Fargeblyanter må gi god strek og ha farge også utenpå

– Overflater som bord og tegneark må være matte

– Duker må ha ensfarget overflate

– Omgivelsene bør være ryddige, og det bør ikke være for mange ting han må ha oversikt over, f.eks ved bordaktiviteter

– lkke ha mer fremme enn det som skal brukes

– Det er viktig at en forbereder oliver på hva som skal skje. oversikt og trygghet er viktig for iovergangssituasjoner ikke skal oppleves som kaotiske’

– Den voksne må formidle verbalt hvis det skjer spesielle ting. Dette for å gi informasjon og oversikt.

– For å styrke begreper og kjennskap til omgivelsene, er det viktig at Oliver får god tid til å gjøre seg kjent med ulike objektene og omgivelsene. Det er i tillegg viktig å sette ord på objekter og handlinger og være presis i språket. Unngå ord som: der borte, hit, dit.

– Lek er viktig for all utvikling, og gjennom lek kan Oliver lære begreper og få verdifulle erfaringer. Det er viktig at han selv får være aktiv.

– For Oliver vil det å få oversikt over hva som skjer i leken kunne bli vanskelig når mange barn er aktive sammen. Det anbefales derfor at en prøver å tenke smågrupper i lekesituasjoner ( 2-3 barn sammen)’

– Synshemmede blir ofte mer slitne enn normaltseende barn i løpet av en bårnehagedag. Det er viktig at Oliver får «pauser» i løpet av dagen der han får trekke seg litt bort fra barnågruppen, men gjerne sammen med et eller to andre barn. Kanskje kan han bli lest for eller få høre på en lydbok?

Nystagmus kan øke ved utrygghet, nervøsitet eller fordi en er sliten. Da vil synet bli ytterligere redusert.

– Det er viktig med pauser fra synskrevende oppgaver i løpet avdagen.

– Olivers garderobeplass bør være ytterst på en rekke, og hvis han har skuff bør den være øverst eller nederst. Da blir det lettere for ham å finne fram’

– Kontrastmerking på øverste og nederste trinn i trappa/trappetrinnet, både inne og ute

– Kontrastmerking rundt inngangsdøra

– Motorikk og balanse kan trenes opp. Aktiviteter som fremmer hopping, hinking, dansing, krlping i ulike typer terreng kan integreres i lek og samspill med andre.

—————–

Bakoversveis? Jeg tror som skrevet over at dette kan være en tankevekker for mange. Det går ikke an å venne seg til alt på en gang, men vi tar det litt etter litt. Etter alt dette her så bestemte jeg meg for at det Oliver skulle få av meg i en livsvarig gave, sånn sett bort fra uendelig med varme og kjærlighet, så var det tid. Alle barn trenger tid. Og jeg har virkelig forstått at er det noe jeg/vi kan gi han, så er det tid. Tid til å finne ut av ting selv. Tid til å spise maten saktere fordi han vil studere først. Tid til å ta på ting for å gjøre seg til kjenne for så å studere. I butikken? Hjemme? Spiller ingen rolle. Han skal få tid og det for alltid. Vi er ikke perfekte og kommer nok aldri til å bli det. Det hender ofte jeg i ettertid når han har trasset for et eller annet, at jeg har tenkt at «kunne jeg lagt til rette på en helt annen måte sånn at dette her ikke hadde vært nødvendig? At han slapp å bli lei seg?». Halvparten av gangene så kunne jeg faktisk det. Kan ikke gjøre noe med det som er gjort, men man kan gjøre noe med det som kommer.

Vi elsker vår besteste lille sønn over alt på jord og priser oss lykkelige over å ha fått en så frisk, fin og ikke minst snill liten gutt. Som ikke er så liten lenger. Han gir mer glede enn noe annet og han fortjener alt godt. Det er da det er så godt at han er tryggheten selv og tar det meste på strak arm. For er det noe den lille-store gutten er, så er det uredd og tøff altså!


Legg igjen en kommentar