Det trengs en reaksjon for å skjønne

Her en dag ble vi sittende å tulle litt med Oliver, eller leke da. Han var fullt med på leken selv. Tok fra han bamsen og tullet med at det ikke var hans og han ikke fikk den tilbake. Men han fikk den jo tilbake av alle. Men så var det en av oss som dro den litt langt og han løp med en hjerteskjærende hengegeip bort i den andre sofaen og ble liggende der med tårer triller nedover kinnene. Da stakk det med noe som var mindre godt i mammahjertet.

Vi voksne tenker ikke alltid over hvilken tilknytning de små har til tingene sine, for det var jo og har alltid vært hans. Vi voksne tenker ikke alltid over at han var minst og forsvarsløs og fikk ikke tak i favorittbamsen sin. Vi voksne tenker ikke alltid på at et lite barn kan ta noe vi voksne syns er tull, som ondskapsfullt og oppriktig bli lei seg.

Jeg har lært etter dette at jeg må se det før det går så langt. Jeg har lært at jeg aldri skal godta at det sikkert bare går bra. Jeg vet det jo så godt at feks en unge som blir mobbet på barneskolen ikke vil høre at «det går sikkert bra, var sikkert ikke sånn ment». Aldri godta det fra barn og hvertfall aldri fra voksne. Jeg har lært at jeg aldri skal tulle så mye med tingene som er hans, for det er jo hans ting. Ihvertfall favorittingene som han har tilknytning til på et litt dypere plan. Mye vi ikke ser som kanskje er der.

Det stikker fortsatt godt og andre syns sikkert det er teit, men for meg som fikk det med meg så er det rimelig reelt. Han skal hvertfall slippe å bli tatt fra noe som er hans, sånn uten videre. Jeg trodde jeg var tilnærmet der jeg ville være, men jeg har funnet ut at jeg har noe igjen å lære!

Nå skal jeg gå ned på soverommet og bare se på at han sover godt, det letter nok sikkert det sentimentale, tunge og sikkert noe teite mamahjertet:)


Legg igjen en kommentar