Kalender og ansvarsgruppe!

Jeg fikk endelig kalenderen til Oliver ferdig bodert og den henger nå på veggen! Han tar den med at det er bare en om dagen tror vi, og han er glad og fornøyd om han får en ballongbil og en truse. Han koser seg!

Og så hadde vi et ansvarsgruppemøte med barnehagen i dag, dammen med en ansatt med to andre ansatte i barnehagekjeden. Synspedagog og PPT var der også. Jeg vil selv si at det var et vellykket møte, så får vi se hva som skjer fremover. En ting er klart og det er at vi får den oppfølgingen vi har krav på altså. De er flink!

Og så har jeg bestemt meg for å prøve å slå meg til ro med noen ting som damen bekreftet og som hun har sagt før også. Eller bådee hun og andre på feks helsestasjon og sånne ting: All den tid Oliver brukte på å venne seg til andre mennesker, den lange tiden han brukte på fremmedangsten sin… Det var helt greit det egentlig, det var hans måte å bruke tid til å venne seg til tanken og menneskene uten å se de klart og tydelig kanskje. Jeg er VELDIG glad for at vi brukte tid på det og lot han få styre det selv. Alle de utallige gangene folk bare måtte kommentere at «han er veldig skeptisk til fremmede da» var  veldig unødvendig for oss foreldre å få høre hele tiden, men de kan jeg egentlig bare børste av meg og si at det ikke var noe galt med han og det var ikke det at vi ikke møtte andre mennesker og MÅTTE sende han i barnehagen at once. Han møtte da andre mennesker hver dag han? Alt det her må jeg lære meg å legge bort og si at det er fordi andre ikke tenker seg om og ikke vet. Han er en helt normal toåring som ahr utviklet seg HELT NORMALT opp gjennom livet sitt, under omstendighetene!:D

Og så det med maten da. Han er småspist og vi kan ikke tvinge i han mat heller. Og noe av forklaringen på at han plukker sånn i maten, er nok at han ikke har sett helt hva han har fått i seg og det har smakt vondt og han ikke tør å smake neste gang. Så vi kan ikke stresse med det og han må bare spise det han vil. Han får en sjanse, og han må sitte ved bordet. Går han fra bordet så er han ferdig med maten og det vet han veldig godt nå. Pratet litt om akkruat dette med maten på møtet og synspedagogdamen nikket igjen og sa at det godt kan ha en sammenheng med syn. Igjen ikke at han er helt koko eller ikke ser noenting, men det kan bare være den enkle lille løsningen!

Dette med tid og stress. For det første så blir jeg aggresiv og irritert av stress, jeg blir megafrustrert av stressa mennesker. Jeg tror ikke jeg er noe hyggelig menneske å være i nærheten av når det gjelder stress, det funker bare ikke kan jeg ærlig innrømme. En synshemmet trenger ekstra tid, enkelt og greit. Og er det noe Oliver skal få herfra og ut er tid. Han har fått det før også, men nå skal han få den tiden han trenger for å finne ut av ting selv. Han må få lov til å bruke litt ekstra tid på å gå ute, enten det er i skogen eller på shopping. Han skal få lov til det! Og hva andre da sier om at vi er treige får så bare være, vi må ivareta hans interessert og behov. At det er vanskelig å forstå er jo en ting, den skjønner jeg. Men umulig er det ikke.

Vi snakket om mange andre småting også. og følte vi fikk den forståelsen vi trengte. Vi skal legge tilrette for han uten å stigmatisere han på noen måte. Vi må være frempå i alle situasjoner for at andre ikke skal ødelegge det, selv om det er vanskelig å få det til alltid. Usynlig tilrettelegging er to gode ord syns jeg. Vi skal ikke gjemme bort at han ser litt dårligere enn alle andre, men vi skal ikke gå rundt å få han til å føle seg så himla spesiell heller. For han er jo en heeeelt normal toåring, som ene damen sa! Ikke prate over hodet hans, ikke snakke om øynene hans foran han og alle andre. Ta det heller «på kammerset» etterpå. Vi er og skal være veldig åpne om det og det skal snakkes om, men bare på riktig måte:) Og andre må bare stole på at vi gjør det vi kan, for det gjør vi virkelig og vi gjør det for og med han:)

Vi var på et foreldrekurs som Assistanse har hver år, og vi lærte veldig mye der om både tilrettelegging, erfaringer og om hjelpemidler. Men jeg lærte også mange fine sistater og gode ord. Et par-tre av de her som treffer veldig:

«Ikke hjelp til hjelpesløshet!»

«Hvis du tror du kan det og hvis du tror du ikke kan det – så har du jo helt rett!»

Og en av favorittene til slutt da:

«Tørk av deg medlidenheten og begynn å hjelp meg!»

Det er veldig betryggende å få den oppfølgingen vi har krav på og trenger. Veldig glad for at vi har så mange oppegående mennesker til å hjelpe oss. Skulle bare ønske det var sånn for alle…
PS: kalenderbilder fra i dag kommer…

EDIT: Siden Espen sa at han var der jo og skjønner hva jeg mener men at det for en utenforstående kanskje kan virke uforståelig. Om noen føler seg truffet, så kan jeg desverre ikke hjelpe for det. Men jeg må få presisere at dette her er KUN tankesortering, for det er utrolig mye som skal på plass før vi kan si at vi har kontroll over tilrettelegging og vi kan si at vi er hundre prosent fornøyd. Det blir vi vel ærlig talt aldri, men så godt som. Og så er det så godt å få puslespillbrikkene på plass og senke skuldrene litt også:)


Legg igjen en kommentar