Det gjør vondt…

… men egentlig bare på en god måte. Det er ikke før på kvelden jeg virkelig tillater meg å virkelig kjenner på den enorme lykkefølelsen det er over å ha en så frisk og fin og god sønn. Den ubeskrivelige kjærligheten til ens eget barn er så stor at det gjør vondt.

Den lykkerusen en får når det skjer noe nytt og positivt i livet til barnet eller den egne stoltheten det får når barnet klarer noe helt på egenhånd.

I løpet av dagen finnes det mange øyeblikk som gjør oss foreldre stolte og glade. Det er mange ganger jeg tar meg selv i å beundre Oliver og ser hvor mye han er blitt ett eget menneske, en egen personlighet. Hvor tar han det fra? Han har et fantastisk humør og er snill som dagen er lang. Han eier så mye empati og overøser oss med koser og klemmer som om han ikke kan vente et sekund lenger.

Det er på kveldene jeg savner han mest, for da sover han i et annet rom. Da kjenner jeg virkelig på gleden og denne kjærligheten. Gråter fordi jeg er glad i og gjør vondt fordi den ubetingede kjærligheten er så ubeskrivelig stor.

Du skulle bare ha visst Oliver. Jeg tror og håper at du vet. Men du skulle bare ha visst hvor stolte vi er av deg. Hvor veldig mye vi har så lyst til å gjøre for at du skal få ha det bra. Hvor mye vi setter pris på at vi fikk nettopp deg og hvor uendelig glade vi er i deg og hvor høyt elsket nettopp du er<3


  1. Det er jo sant og det er så innmari vanskelig å sette ord på også. Man er takknemlig for at en har akkurat det barnet man har og den familien man har. Finnes ikke bedre enn det<3

Legg igjen en kommentar