Skrablerier etter prating

I går kveld hjalp Espen meg med et par ting som jeg ikke klarer selv, og vi ble sittende å prate en liten stund. En ting er jo at han må hjelpe meg med de tingene fordi jeg er stor og syns det er vanskelig selv. Jeg vil kunne klare å gjøre alt selv, heldigvis så har tankegangen begynt å komme i orden, er bare å gjøre noe mer med det. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan prate mye mer om det nå enn jeg kunne før. Og at det er noen som vil høre på meg. Jeg har snakket med et par søte og snille venninner om det, og som støtter meg på det. AK: Har ennå den siden oppe, skal få lest hele! Har også både Espen og min egen fastlege som gjør så godt som alt for meg tror jeg. Det å vite at jeg har så mange som virkelig vil at det skal gå bra gjør at jeg vil enda mer. Også litt at jeg ikke tør noe annet enn å gjøre noe:P

Men en annen ting vi kom inn på var barn og Oliver. Jeg sa at om vi hypotetisk skulle fått et barn til, så tror jeg svangerskap ville vært ganske likt, mens barselstiden og det første året ville være helt annerledes enn med Oliver. De som vet hvordan det var skjønner jo litt hva det er snakk om:)

Vi har sagt at vi bare skal ha et barn. Og det kom vel frem i går at vi føler omtrent likeledes når folk spør en om når neste barn kommer eller om vi skal ha et til snart? Det er utrolig hyggelig å bli spurt og vi bryr oss jo egentlig ikke noe om det. At folk syns vi er så greie foreldre at de tror vi fint ville klart et barn til er kjempefint. Vi ville jo klart det også. Det er når folk reagerer rart eller negativt når vi sier at vi ikke skal ha et barn til det blir ille. Som Espen sa i går, så får han nesten dårlig samvittighet for at vi ikke skal ha en til. Sånn føler jeg det også. Jeg vet ikke om dårlig samvittighet er riktig ord, men litt vondt inni seg da. Det er ganske mange som har enebarn, men likevel er det ikke allmenn godkjent. En stor majoritet har nok to eller flere.

– «Han må jo få et søsken sånn at han har noen å leke med!» Jaja, så har han ikke noe søsken å leke med, men han lider såvissten ikke noen nød ennå. Han storkoser seg i barnehagen med lekingen og han storkoser seg med de vi omgås som har barn også. Vi voksne leker jo med han det vi kan og han har ikke noe problem med det, men det blir vel litt utenom.
– «Det vil kreve ekstra mye fra foreldrene å ha bare et barn» Javel, så krever det ekstra mye. Av hva da? Oppfølging får han uansett, leking med han skjer uansett, vi sender han «ut i verden» når han er klar for det. Han er allerede sikker på at han klarer alt selv:P
– «Han får vokse opp med et søsken» Den kan vi faktisk ikke si så mye på. Han får garantert vokse opp med en hund, for vi kommer alltid til å være hundemennesker. Han kommer uansett til å vokse opp med masse flotte mennesker rundt seg som bryr seg om han og er glad i han for den han er!

Han skal lære å dele, han skal få lære å sette pris på og være glad i det han har. Det folk ikke tenker på når det gjelder oss, er at han har en synsnedsettelse som skyldes aniridi, aom han har arvet fra meg. Og fra pappan min igjen. Det er klart at vi vet nesten mer om det enn øyelegene og vi vet veldig godt hva det går i, hvordan det er å ha det. Det er ikke den største fysiske utfordringen å følge opp, faktisk forholdsvis liten. Men vi mener at man skal ha hundre prosent overskudd til å kunne følge opp noe sånt. Og for noen vil det kanskje høres banalt ut, men vil vi sette et barn til til verden som kanskje får det samme? Vi ville nok som skrevet lenger opp helt sikkert klart oss, men ville det gått på bekostning av Oliver? Eller begge? Ville de da fått de hundre prosentene hver seg av både mental og fysiske oppfølgingen de trenger? Vi har fått tilbud om fostervannsprøve om vi vil ha et barn til, men hva for et valg er det da? å måtte velge bort et eventuelt nytt barn når det er 20 uker på vei, fordi det har så lite som aniridi? Helt surrealistisk å tenke på og noe som vi ikke trenger å tenke på nå. Så nei takk.

Jeg har vokst opp som storesøster og har en lillesøster. Mamma og pappa klarte det jo. Men nå er ikke jeg og Espen mamman og pappan min. De som kjenner oss godt, vet hva utfordringer som kan komme. Vi skal både ha overskudd økonomisk, kunne gi Oliver akkurat det han trenger og mer til. Han er allerede bortskjemt som få:P Vi skal ha overskudd mentalt, det har vi mer enn nok av nå. Skal kunne klare en trassalder uten å måtte renne på dør eller falle helt sammen. Vi skal ha overskudd fysisk, noe vi egentlig har nå. Jeg må bare jobbe litt for å komme meg over en kneik, ingenting er umulig. Skal vi da få et barn til for å potensielt kunne ødelegge det her og for at han skal få et søsken? Det andre velger annerledes, er helt i orden for oss. Vi har ikke med noe av det.

Oliver er en fantastisk sønn, en utrolig liten og smørblid unge som det virker som har et kjempefint liv foreløpig. Han får så utrolig mye gode ord av både familie, venner og barnehagen. Har lyser opp hvert et rom han kommer inn i og alle legger merke til han. Han har blitt en ordentlig skravlebøtte i barnehagen og nå, fikk vi høre i går. Det varmer å få høre det, nå renner det bare nye ord ut!

Det er dumt og litt vondt at man skal føle seg ille til mote når noen ser rart på en fordi en ikke vil ha flere barn. Det har ingenting med hvordan Oliver er eller har vært, for han er engleungen selv. Det er mer enn som så sammenlagt. Bare masse flyvende tanker nå, leste også en tråd på et babyforum om akkurat samme greia, så jeg måtte bare skrive ned tanker vi har rundt det også:D


Legg igjen en kommentar