Tøft å skrive, men det bare må ned.

Nå er det over et døgn siden. Det er så innmari tomt her. Det lukter Ricki fortsatt.

Fredag i forrige uke på kvelden hadde Ricki vært dårlig i løpet av dagen. Magetrøbbel og reaksjon på et eller annet hun hadde fått i seg tydeligvis. Eller muligens. Men på kvelden måtte vi bare prate om det her. Eller jeg begnte å snakke med Espen. Jeg kom så langt som til «nå Må vi bare prate om Ricki, for det her går ikke lenger…». Jeg klarte ikke snakke mer, knakk helt sammen der jeg stod å rullet med foten på en ball. Jeg vet ikke helt hva vi sa, men det vi vet er at det ble snakket mye frem og tilbake. Vi snakket mye om hvordan vi tenkte og HVA vi hadde tenkt på. Kom frem til at situasjonen til Ricki var uholdbar som den var nå, hun kunne ikke gå rundt å være dårlig og med rimelig stor sannsynlighet ha det vondt. Det var ikke noe godt for oss å gå rundt med redsel for at hun skulle bli dårlig etter en lengre tur foreksempel. jSom vi har sagt flere ganger før også: det gjør oss ikke noe å tørke opp både bæsj og oppkast fra henne, men hun kan ikke ha det godt når det er sånn. Vi maktet ikke å se henne lide lenger i de dårlige periodene.

Lørdag så pratet vi litt mer, ble litt å prate ihjel. Prøvde å se om veterinæren var åpen den dagen, for vi ville ha samtalen unnagjort. Men det var den ikke. Så da bestemte vi oss for at vi drar til veterinær mandag og gjør alt vi kan disse dagene her nå til å kose oss ordentlig. La Ricki få gjøre akkurat det hun vil uten at vi skulle stresse med det. La hun få det hun ville ha. Ta masse bilder. Det gjorde vi også. Vi var blandt annet i Kulås-parken lørdag, hadde en kjempefin dag søndag der vi dro til Halden på Fredriksten festning. Lekte og bare hadde det hyggelig. Koste.

Mandag leverte vi Oliver i barnehagen og dro til veterinæren litt utpå dagen. Gikk inn der med et lite håp om at han skulle komme med en mirakelkur. Vi fikk ikke hun veterinærdamen vi ønsket, men vi kom inn til en veldig hyggelig herremann som tok oss imot med åpne armer. Han hadde ikke så veldig mye å gå ut fra, siden det ikke var han som hadde fulgt henne opp. Men han hadde noe og i tillegg så fortalte vi en god del og fikk forklart hvordan situasjonen var per dags dato. Han kunne bare nikke og kunne ikke forstått situasjonen bedre. Han sa han kunne ha sendt henne videre til noe ultralyd-undersøkelser, men det kunne ta både uker og måneder og år uten at det kunne bli noe resultat av det. Han sa at det kunne være «alt». Og når det er et så komplekst problem så er det vanskelig å finne ut hva det er. Så da var på en måte avgjørelsen tatt. Ricki skulle få slippe å ha et liv som en syk hund. Hun hadde jo gode perioder. Men de dårlige periodene overskygget liksom alt.

Den avgjørelsen der en den verste jeg har vært med på å ta i hele mitt liv. Det er en fryktelig tung avgjørelse å ta. Og gjør man riktig? Ricki var jo bare uskyldig og fikk ikke velge… Det var vi menneskene som måtte slutte å være egoistiske og bare tenke på henne. Jeg kan ikke sagt nok hvor tøft det var, ubeskrivelig vondt å måtte bestemme skjebnen til et dyr som så tilsynelatende friskt ut…

På ettermiddagen la vi nakkekoteletter på grillen. Og de er jo med bein, selvfølgelig måtte vi ha bein til Ricki! Det var år og dag siden hun hadde fått noe menneskemat sist, og bein er noe hun har storkost seg med før. Så da måtte hun få det. Og så fikk hun vel noe pølsegreier av Oliver. Storkost seg ordentlig med alt som «falt ned» fra bordet.

Mandag kveld fikk vi besøk av Kristine og Anette (det var dårlig timing av oss at ikke resten av familien kunne komme også…) som var de nærmeste til Ricki utenom oss. Jeg kan ikke få sagt hvor stor pris vi har satt på de som en del av Ricki sin familie. Som Kristine skrev i en melding til meg onsdag morning: «Ikke mange hunder som har så mange til å elske seg». Det er så sant. Og det er så godt å vite også. Det var godt for oss å vite at vi kunne gi de et farvel og at Ricki kunne få tatt farvel med dem. De har vært helt fantastiske<3

Resten av kvelden etter de dro var tøff. Vi lå vel på gulvet hele kvelden med Ricki, bare sniffet pelsen henne, lot henne få peele ansiktene våres, gråte, holde rundt henne… Espen fikk gå en siste alenetur med henne ned til bua og bergene nedi skogen her og fikk snakket. Han sa det gjorde godt. Tirsdagen brukte vi hele dagen på Ricki igjen. Først en tur til Tunevannet og Ladeparken alle oss fire. På formiddagen. Så et par timer hjemme før vi dro ut igjen og dratt til samme sted, men da med engangsgrill og mat og tørrfisk. Vi hadde det veldig fint, fikk spist og lekt og kost masse. Oliver fikk lekt i lekestativene og Ricki fikk forsyne seg av det hun ville. Dro hjem med en klump i magen med viten om at dette var en av de siste gangene vi var ute med henne. Men også med en god følelse av at hele denne tirsdagen hadde vært veldig fin. Hun virket også helt merkelig rolig og fornøyd hele tirsdagen. Som om hun hadde slått seg til ro med en situasjon hun ikke visste fantes… Jeg fikk min siste alenetur med henne ned til bergene denne kvelden. Jeg fikk pratet med henne og hun fikk snust utover Glomma en siste gang. Og man får virkelig se hvilken flott hund hun var. Og hvor lojal; hun gikk heelt inntil beina mine hele veien, som om igjen hun skulle si at det gikk bra og at hun uansett skulle passe på meg. «Med et smil om munnen». Før vi skulle legge oss den kvelden ble jeg, Espen og Ricki liggende på gulvet. Vi bare holdt rundt Ricki og sugde til oss alt, hun lot oss få gjøre det. Det var så fint…

Onsdag nærmet seg bare mer og mer. På morningen stod vi opp alle mann, leverte Oliver i barnehagen og dro ut til Tunevannet igjen med Ricki. Hadde med oss alskens godbiter, en klikker og en dummy. Jeg vet ikke hvor lang tid vi var der, men var vel nærmere to timer. Det var så perfekt og det var så innmari fint. Så fine tmier. Hun fikk gjort det hun er god på. Hun hadde det perfekt da. Vi menneskene stod der med verdens største klump i både magen og halsen, men hun koste seg og det var det aller viktigste. Dro hjem og ventet et par timer igjen før vi nølte oss til veterinæren igjen. Gikk en liten tur i parken rett bortenfor der først. Snakket og bare gjorde oss klare. Vi fikk komme inn til veterinæren med en gang, Espen bar henne utenfra og inn. Det hele gikk veldig fort. Hun fikk først den ene bedøvelsessprøyta og så overdose som gjorde at hjertet stoppet. Espen stod oppe ved hodet, for jeg ville gjerne stå bak og kjenne på pusten og hjertet. Det gjorde Espen også, han fikk fulgt henne til det siste med blikk og snutekos. Det var en helt merkelig følelse når vi kjente begge to at det var stopp. Det var som om den vonde og harde klumpen bare sprengte og skuldrene sank tusen meter. Veterinæren gjorde seg fort ferdig og gikk ut av rommet. Vi kollapset gråtende over Ricki som ikke var mer. Det gikk så rolig og fint og hun var så flink frem til helt sist hjerteslag,,, Den tiden rett etterpå husker man ikke så mye av, men at vi brukte lang tid der inne vet jeg. vi klarte ikke å gi slipp på henne noen av oss. Vi hadde ikke lyst til å gi slipp på henne….

Det siste døgnet nå har vært tomt, hardt, tøft. Jeg kikket meg i speilet i dag tidlig og så at jeg var så hoven i øynene at det høyre øyet mitt som vanligvis åpner seg helt bare klarte å åpne seg halvveis. I går kveld etter Oliver var lagt tente vi lys, og da bare kollapset jeg på sofaen med telefonen og bilder av henne tatt de siste dagene. Jeg må ha vært helt utslått, for jeg sov vel en times tid også.

Den vakre jenta vår er ikke mer. Den sedvanlige tassingen er ikke å høres mer. Den velkjente slafsingen med vannet, det vanlig dumpet når hun har lagt seg ned i sofaen. Den dinglende lysen av ristingen hennes etter hun har reist seg fra sangen sin. Den gode, varme hunden som ALLTID kom å la seg med oss når vi satt eller lå på gulvet. Den logrende halen når vi kom hjem igjen etter å ha vært på butikken bare. De merkelige sitte/liggestillingene. Den gode lukten av Ricki… Den sitter igjen litt fortsatt, skulle ønske den aldri forsvant.

Stakkars liten Ricki som var uskyldig oppi det hele. Vi skulle sånn ønske at du kunne komme tilbake igjen frisk. Vi skulle sånn ønske at vi kunne få holde rundt deg igjen. Vi skulle sånn ønske at du hadde sluppet å være dårlig. Vi skulle sånn ønske at du var her igjen. Men vi kunne ikke la deg ha det vondt lenger. Du løper nok rundt på en eng lignende den vi var på på morningen onsdag. Sammen med både Shady og Vesla og alle andre kjente hunder. Det er godt å vite at du har det godt nå, men vi skulle sånn ønske….

Takk for alt Ricki. Du har hjulpet oss mer enn du noen gang kunne ant. Du har gitt oss alt, du har gitt oss hele deg. En fantastisk følgesvenn gjennom åtte år. Du kommer til å bli dypt savnet av mange. Vi elsker deg<3


  1. Det er veldig godt å vite at hun hadde det godt og slo seg til ro. Også veldig godt å vite at hun har det godt nå. Men det er alle de små stikkene i hverdagen som dere sikkert også merker er borte nå. det er de som er tøffest. Jeg var første gang inne på kjøkkenet ordentlig i dag, hadde ikke sett borti hjørnet der matskålene stod før i dag. Vegret meg. Tomt og merkelig. Skal se å få funnet masse fine bilder både til dere og til å henge opp og kanskje lage en film av. Håper det går bra med dere også, vi tenker mye på de gangene hun har vært hos dere og kommet lykkelig tilbake hjem igjen.

  2. Tøft å lese, men samtidig veldig godt. Tenker på dere. Savner Ricki veldig.

  3. Et sterkt innlegg, sitter her å minnes Ricki mens snørr og tårer renner. Ricki vil bli savnet av mange!!
    Tenker på dere og sender dere mange varme tanker og klemmer!

  4. Takktakk. Jeg føler virkelig for å skrive og få frem hvordan det egentlig føles, men det er ubeskrivelig. Det går ikke an å fortelle hvor mye hun egentlig betydde for oss, for det var mer enn man ante. Tusen takk igjen for tanker og klem:)

  5. det var en trist og sterk blogg innlegg :-( er kjempe trist . mentrøsten er at hun har det godt nå . dere gjorde en god ting i å ta den avgjørelsen . tenker på dere . sender en trøste klem

Legg igjen en kommentar